Popklikk blir overfalt av så mye god musikk at det er vanskelig å rekke over alt. Tiden er definitivt ikke relativ, Einstein! Men, altså:

Ryan Adams: ”Prisoner”

Neida, han hører ikke ut som Bryan Adams, og han løper definitivt ikke like fort som Ryan Giggs. På «Prisoner» høres han først og fremst ut som seg selv, altså Ryan Adams, pakket inn i et lydbilde med referanser til 80-tallet. Et lydbilde med stort vingespenn og noen doser ”Tunnel Of Love”.

”Prisoner” er overraskende bra. Adams sanger om oppbrudd og tristesse, er enkle å forholde seg til både med tanke på form og innhold. Låtene er rett på sak, nøkterne og akkurat passe lange. Det gis lite plass til dilldall og utenomsnakk. Det handler om stor kjærlighet, savn, uro og slutten på visa.

Springsteens ”Tunnel Of Love” er allerede nevnt; The Boss er definitivt til stede i flere av låtene, men ”Prisoner” sender også tankene til Adams andre soloalbum, ”Gold”. Et album som fikk rockekritikere verden rundt til å hente fram gullpennene.

Jada, Adams har prestert bedre tidligere. ”Prisoner” er aldri i nærheten av å tangere album som for eksempel ”Cold Roses” og ”Pneumonia” (Whiskeytown). Men det gjør ingenting, for med ”Prisoner” har han på mange måter funnet tilbake til seg selv. Et selv som er forankret i gode melodier, troverdige tekster og en vilje til å overraske.

Bap Kennedy: “Reckless Heart”

I november i fjor døde Bap Kennedy av kreft. Et hardt slag for alle oss som elsker musikken hans. Etter mange suverene skiver, med hjelp fra blant andre Van Morrison, Steve Earle, Shane McGovern og Mark Knopler, hadde stemmen til en av Belfast store stemmer stilnet.

Trøsten er at Kennedys musikk lever videre. Plater som ”Domestic Blues”, ”Lonely Street” og ”The Big Picture” vil alltid bli spilt flittig I Popklikks lokaler.

Noe som også er tilfelle med det som skulle bli hans siste album, ”Reckless Heart”, som ble sluppet for noen få dager siden. Et album fylt med soulfylt americana og melodier og tekster som nekter å slippe taket. Etter å ha levd med ”Reckless Heart”et par døgn , er det ingen tvil om at Kennedys svanesang treffer blink.

Det sjelfulle og tidvis lavmælte lydbildet fyller låtene med en varme og tilstedeværelse få andre artister kan slå i bordet med. At artister som Nick Lowe, Van Morrison og Ronnie Lane, dukker opp i bevisstheten underveis, forteller det meste om låtskriveren Kennedy.

Selv om ”Reckless Heart” totalt sett er et vidunderlig album, er det umulig ikke å trekke frem firkløveret ”Good As Gold”, ”I Should Have Said”, ”Henry Antrim” (Billy The Kids egentlige navn) og ”The Universe And Me. Gud bedre for noen låter, og gud bedre for en artist.

Hvil i fred, Bap.

Chuck Prophet:  ”Bobby Fuller Died for Your Sins”

Popklikk har hatt gleden av å oppleve Chuck Prophet live både som soloartist og som gnistrende gitarist i Green On Red. Vi har stort sett de fleste platene han har medvirket på, og kan konstatere at han svært sjeldent skuffer.

Hans 14 soloalbum, ”Bobby Fuller Died for Your Sins”, føyer seg inn i rekken av melodiøse rockskiver krydret med store doser americana. Noe som har blitt Prophets varemerke (ja, også en aldri så liten dose Dylan og Stones, så klart).

Selv om «BFDFYS» på ingen måte legger oss i bakken, sitter vi og smiler og slår oss på lårene mens tittelåta, ”Open Up Your Heart”, ”Bad Year For Rock’n’Roll, Jesus Was A Social Drinker» (som skapt for Willy DeVille), «Rider Or The Train» og ”We Got Up And Played», triller forbi i akkurat passe tempo.

Noe som er mer enn godt nok for oss. At enkelte av låtene får oss til å tenke på Prophets gamle kompis i Green On Red, Dan Stuart”, tvinger selvfølgelig fram en tåre eller to. (Jada, vi tenker først og fremst på avsluttningslåta, ”Alex Nieto”).

Foxygen: ”Hang”

«Hang» er et ganske snodig album, egentlig, men samtidig veldig underholdende og spinnvilt. Opera møter Gatsby. Queen møter ABBA. Kinks møter Scott Walker. Meat Loaf møter Todd Rundgren. Skjønner?

Nja, kanskje ikke, men på forunderlig vis oppleves ”Hang” som en forundringspakke som ved hjelp av musikalske krumspring og melodiøs kraft fyller lydbildet med både glede og energi.

Stemmen til Sam France, en blanding av alt fra Marc Bolan og Lou Reed til Mick Jagger, svinger seg elegant mellom en skog av strykere og blåsere. Det storslåtte lydbildet, som tidvis truer med å deise i bakken, tilfører musikken så mye intensitet at det er umulig ikke å la seg rive med.

Selv om samtlige låter har sin egen vri, finnes det en rød tråd som trekker dem i den samme retningen. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd.

Favoritter? Tja, det varierer litt, men fordi ”Follow The Leader”, ”On Lankershim” treffer umiddelbart, kan det være lurt å starte med dem.