Etter et par uker i Shanghai har Popklikk-redaksjonen endelig kommet på sporet av musikken igjen.
De siste dagene har vi hørt mest på Sivert Høyems ”Lioness”, noe vi kommer tilbake til. En annen favoritt er den gamle ringreven Pete Astors nye skive ”Spilt Milk”.
Første gang Astor poppet opp på Popklikks radar var da han sang flotte sanger i kjellerstua til Espen i det forrige århundret. En kjellerstua som mer enn ofte ble fylt opp av gutter med lisseslips, sorte dressjakker og en velfylt plastpose i hånda.
Den gang da var Astor frontfigur i popbandet The Weather Prophets som lagde deilige sanger som ”Always The Light” og ”Why Does The Rain?”.
At nåtidens Astor høres ut som en skranglete blanding av The Velvet Underground, The Go-Betweens og Robyn Hitchcock, er superflott. Men flottest av alt: ”Spilt Milk” består av låter så fjonge og sjarmerende at vi trygt kan konstantere at han fremdeles er en svært undervurdert artist.
Som ung mann vokste Espen opp med Elton John rundt hvert hjørne. Etter å ha levd hånd i hånd med album som “Captain Fantastic” og “Goodbye Yellow Bright Road”, har han gledet seg til hvert bidige Elton-album siden 1978. Noe som har resultert i minst en skuffelse for mye.
Hva så med Eltons nyskapning, ”Wonderful Crazy Night”?
Slett ikke verst, skal vi tro Espen. Med tanke på at forventningene har vært skyhøye etter at han fant ut at Elton hadde samlet sammen den gamle gjengen og hentet inn T-Bone Burnett som produsent, er skiva overraskende bra.
Selv om Espen har sine innvendinger, konkluderer vi likevel med at ”WCN” er noe av det beste Elton har levert siden 1978. Jepp, du leste riktig!
Dylan LeBlancs nye plate ”Cautionary Tale” er så bra at vi sleit med hvilke adjektiver vi skulle kaste mot leserne. Vi endte opp med følgende tre: fremragende, topptipptoppers og mega.
Lydbildet på skiva er så luftig og velstelt at det sender låtene rett til himmels. Om du setter pris på Neil Young (med et lite kratt med strykere), Ryan Adams, og en sofistikert utgave av Gram Parsons, er ”Cautionary Tale” årets skive for deg.
På flyturen til Kina brukte vi relativt mye tid på Suedes ”Night Thoughts”. De digre følelsene, det episke draget, en akkurat passe stor dose Bowie krysset med Bretts særegne stemme, gjør susen for de av oss som digget Suede før de ramlet av lasset.
Da kvelden listet seg fram, og vi skulle snekre sammen en spilleliste til våre elskede popklikkere, tok svenskene fullstendig over kontrollen. Noe vi takker for.
