Popklikk leser så mye om og lytter så mye på musikk at det ganske sikkert ikke er sunt.

Men vi bare må ha mer. Hele tiden. Selv på do sitter vi og nynner takten til en eller annen låt på I-phonen mens vi leser Mojo eller Uncut.

Den siste tiden er mye av tiden blitt brukt på artister som Sturgill Simpson og Ben Watt. Men mest av alt har det gått i norske artister, og da spesielt de nye platene til Heyerdahl, Sweden og Dylan Mondegreen.

Sistnevnte har alltid vært en Popklikk-favoritt, noe han fortsetter å være etter å ha hørt hans nye skive, ”Every Little Step”.

Mondegreen er fortsatt en mester når det kommer til å lage popsoul innhyllet i vakre arrangementer. Den varme stemmen hans fyller de melodiøse låtene med så mye lidenskap og nærhet, at Popklikk-redaksjonen har blitt fullstendig avhengig. Det har gått så langt at vi har satt av tre pauser i løpet av dagen til intens Mondegreen-lytting.

Låtene på ”Every Little Step” er så lettbente og sympatiske at de nesten kan fly. At de sender tankene til Popklikk-yndlinger som Prefab Sprout, Josh Rouse og Van Morrison er et meget stort pluss.

Særlig sistnevnte synes å ha gjort inntrykk på mister Mondegreen (vill gjetning selvfølgelig). På låter som ”I Only Want You To Be Cruel” og ”Lost In A Song” høres han nemlig, mye takket være lekre blåsere, ut som en poppete versjon Van The Man.

Låtmaterialet på ”Every Little Step” holder en høy standard, men om vi måtte ha plukket ut en trio, hadde vi trolig gått for ”Every Flashlight May Blind You”, ”Headphones On” og ”I Only Want You To Be Cruel”

Popklikk konkluderer med at det er klin umulig ikke å like ”Every Little Step”, og at skiva er som skapt for sommer, sol og et par regnbyger.

Sweden fra Norge er også en gjeng Popklikk har beundret lenge. Med sine tettsittende Fred Perry-antrekk og sjenerøse powerpop-låter, sier det seg selv at Popklikk er et usedvanlig lett bytte.

På ”Oh, Dusty” fortsetter Sweden å kaste svært fengende powerpop-låter mot lytteren. Det syder, det koker og det svinger. Når skiva fyller Popklikk-lokalene, går beina til samtlige i redaksjonen som trommestikker. Lokalet fylles av en letthet og en gledesrus som igjen fører til ville fester med mange ekstraordinære luftgitarsoloer.

At Popklikk hører band som Fountains Of Wayne, Cheap Trick, Weezer, Ash og The Cars trenge gjennom lydbildet, er selvfølgelig både råflott og smått genialt. Likevel, det beste med ”Oh, Dusty” er at Sweden fremstår som et band med både egenart og egne meninger.

Popklikk er faktisk lettere rystet over hvor diggbar ”Oh, Dusty” er. Når dommerne i Idol påstår at deltakerne er i verdensklasse, ler vi oss halvt i hjel. Men om noen hadde hevdet at Sweden er blant de beste powerpop-bandene i universet, hadde vi faktisk både nikket og sagt oss enige.

Albumet er så gjennomført og melodimettet at vi ikke makter å plukke ut favoritter. For øyeblikket er det ”Just A Kid”, ”To Build A Fire” og ”Let The TV Speak” som har kilt seg fast i hjernebarken. Men om noen timer dukker det opp nye favoritter fra det som må være et av årets beste album så langt.

Forrige uke skrev Popklikk om Heyerdahls vellykkede nymønstring, ”A Su Can Panther”. En tidvis litt annerledes anmeldelse som ble til ved hjelp av Popklikks ”Dogmeanmeldelse” som så dagens lys for cirka tre år siden da Espen, inspirert av Nietzches ”Antichrist”, skapte følgende regler for hvordan en anmeldelse skal utføres.

1. Anmeldelsen må fullføres i løpet av maksimum 15 minutter.
2. Anmeldelsen må finne sted i naturen og helst i nærheten av en elv.
3. Anmeldelsen må skrives for hånd.
4. Anmelderen må drikke minst to glass med Pommac før han/hun begynner å skrive.
5. Fremmedgjøring i tid og rom er strengt forbudt.
6. Blyanten må være håndholdt og lett tilgjengelig.
7. Anmelderen må være ikledd minst to Fred Perry-antrekk.

Resultatet ble, ifølge mange beundrere av annerledeshet, svært vellykket. Her kan du lese to utdrag fra anmeldelsen:

”Noe som skjer ofte i mitt univers. Som regel vekket til livet av musikkens magiske evne til å trykke inn pedalen og la det stå til. Denne gangen var det Heyerdahl, et norsk band som suser av gårde over vannflaten, som hadde satt meg i stand til å bevege det ubevegelige og mane fram en ro som egentlig ikke finnes”

«Heyerdahls andre album, ”A Su Can Panther”, gir livet et spark i ræva. Et forsiktig spark som får deg til å sveve noen centimeter over bakken. Godt hjulpet av abstrakte hull og relative tidsrammer, fyller albumet, som all god musikk, tilværelsen med mening. Det atmosfæriske lydbildet svever, eller kanskje bedre, flyter av gårde uten stopp. Det føles som om låtene bor inni hverandre, at helhet og del glir over i hverandre. Det låter fett, det låter wunderbar».