Etter en nydelig tur til fantastiske Lucca, har Popklikk-redaksjonen begynt å arbeide igjen.

Herman har kjempet seg gjennom en bunke papirer han aldri har sett før, Elise har behandlet kundene som Popklikks svar på Claire Underwood og Espen har lyttet på (og skrevet om) musikken som har fylt lokalene.

Dette ramlet ut av Espens fingre (samtidig som han så på «Vinyl og mekka en feit spilleliste du kan høre på nederst i saken):

Steve Mason:”Meet The Humans”

På sitt tredje soloalbum viser Steve Mason (tidligere The Beta Band) muskler. Digre, struttende, musikalske muskler. Noe han for så vidt alltid har gjort. Men det spørs om ikke «Meet The Humans» er hans sterkeste album så langt i karrieren.

På britisk vis gynger låtene av gårde. Liker du artister som Oasis, The Stone Roses, Shack og The The, vil det nesten være straffbart ikke å like Steve Mason.

”Meet The Humans” strutter av selvtillit og låtene er jevnt over så elegante og melodiøse at kroppen får en real vitamininnsprøyting hver gang de treffer hjernekontoret.

Måten Mason blander det bittersøte med det storslåtte, tilfører plata en energi og et mangfold man sjelden finner hos andre artister.

Nada Surf: ”You Know Who You Are”

Oj, som vi har venta. Og grugleda oss. Det har nemlig gått åtte (!) år siden Nada Surf leverte glimrende ”Lucky”, bandets siste plate med egne låter.

Nå er vi bare happy. ”You Know Who You Are” er akkurat det vi ønska oss. Deilig powerpop ispedd så store doser melodiøsitet at armer og bein flyr i alle retninger.

Liker du artister som Big Star, Sloan, Fountains Of Wayne, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Jason Falkner og The Rubinoos er det bare å sette i gang. Om du begynner med firkløveret ”Animal”, ”Out Of The Dark”, ”Cold To See Clear” og ”Believe You’re Mine”, er du frelst innen klokken slår tolv.

Field Music: ”Commontime”

Hver gang jeg hører en skive med Sunderland-bandet Field Music, flyr tankene til gamle, ærverdige 10CC; bandet som fylte ungdomstiden min med utallige magiske øyeblikk.

Field Musics fjerde album, ”Commontime”, er intet unntak. Ved hjelp av sin kantete melodiøsitet kaster den meg ut i et musikalsk univers jeg stortrives i.

At låtene glir over i hverandre og sliter med å skille seg fra hverandre, gjør ingenting. Det er helheten som teller.

”Commontime” sitter ikke umiddelbart. Den trenger noen runder og et par velvillige ører, før låtene kryper ut av skallet. Men når de først har festet grepet, vel da er du solgt.

Dan Stuart: ”Marlowe’s Revenge”

Som ung mann lyttet jeg mer enn ofte på Green On Red. Et band, som ved hjelp av pønkete amerikana og vasse tekster, fikk lisseslipsene mine til å dingle i øst og vest.

Da Green On Red red inn i historien, ble det stille fra bandets sanger og frontfigur, Dan Stuart. Noe som utløste et savn hos undertegnede.

Og mens årene ruslet av gårde, ble drømmen om Stuarts vidunderlige og særegne stemme nesten visket ut.

Men for cirka tre år siden dukket stemmen opp igjen. ”The Deliverance Of Marlowe Billings” av og med Dan Stuart erobret kroppen min uten motstand. Jeg var så sulten at alt gikk ned til frokost.

Om det fremdeles smaker godt? Gjett to ganger!

Om ”Marlowe’s Revenge” innfrir? Absolutt, selv om den, mye takket være en rølpete produksjon, trenger litt mer tid enn forgjengeren.

Emitt Rhodes: ”Rainbow Ends”

40 år siden forrige album. Smak på den, folkens! Emitt Rhodes, som lagde noen supre skiver på 70-tallet, har vært savnet av mange musikkelskere.

På ”Rainbow Ends” har mannen som tidligere stod for alt selv, alliert seg med toppfolk som Chris Price, Jason Falkner, Nels Cline og Aimee Mann.

Noe som funker aldeles flott selv om enkelte av låtene mangler noe av magien fra den gang da. Rhodes lager fremdeles besnærende vestkystpop i samme bagen som Jackson Browne, James Taylor, Eagles, Boz Scaggs, Jimmy Webb, Steely Dan, Warren Zevon og The Beach Boys.

Mine favoritter så langt er tittellåta, ”Dog On A Chain”, ”What’s A Man To Do”, “I Can Tell My Heart” og “Someone Else”.

Om jeg gleder meg til en lang sommer omringet av Emitt?  Jepp, jipp og jupp.