Den urolige mumlingen lå i veggene. I Popklikk-redaksjonen var ingenting som før, og hadde strengt tatt aldri vært det. Nå var det endringer på gang, av en dimensjon så til og med malingen på veggene flasset av. Linoleumsgulvet rynket seg i bekymrede folder.
Kanskje var redaksjonslokalet engstelig for voksesmerter? At det ikke var plass til alle de nye som var på vei inn. Vel, alle? Det var to nye skribenter som hadde svart positivt på utlysningen. De fikk selvsagt jobb på sekundet.
– Herman, fikser du brukerprofil til de to nye? spurte Espen A. Amundsen så smørblidt som bare han kunne,; egentlig var det et ultrasleipt spørsmål.
– Du tror kanskje ikke du skal informere redaktøsen før vi utvider redaksjonen? Herman forsøkte å fange de megaflakkende gluggene til Amundsen. Men det var helt umulig, fordi øyelokkene var grodd igjen, og pupillene hans stirret bakover, innover i sjelen.
Til og med ikke øyeeplene trodde at de hørte det Espen hadde lirt av seg.
– Jojo, det blir knallbra! Bare å kjøre på, kan ikke gå gæernt, fortsatte Espen, mens eplene forsøkte å klamre seg til resten av ansiktet.
– Jaså! Redaktøsen hadde beveget seg som Ånden som går, kjappere enn sin egen skygge. Hun dukket opp fra det store intet og stod plutselig solid plantet, midt på linoleumen. – Hva skjer her? sa hun, et par hakk dypere i røsten enn vanlig. Laserblikket naglet Espen og Herman til veggen.
Redaktøsen hadde en egen evne til å lamslå de redaksjonelle Popklikk-medarbeiderne med kun ett blikk.
Herman, feig som han er, klarte ikke lire av seg et fornuftig grynt og pekte på Espen. Amundsens øyeepler gikk helt av skaftet og forsøkte å gjemme seg under den enorme høyretommelen til sin opphavsmann.
Til slutt utbrøt Espen: – Jaja. vi skulle selvsagt ha sagt fra til deg at vi har ansatt de to nye. Han ble avbrutt av Herman: -Vi???…Espen bare fortsatte:
– Men jeg regner tøsen, at du stoler på meg og mine vurderinger. Begge de to gutta er helt suvvverene, de skriver godt og har skikkelig dyp kunnskap.
Espen stoppet brått da tøsen hevet hånden. Herman så ut som han hadde sett gjenferdet til Freddie Mercury på en kald vinterdag i Lappland
– Det er greit, dette er sikkert veldig kule gutter, men vi er jo blitt enige om at vi alle skal ha medbestemmelsesrett. Jeg har i lang tid desperat forsøkt å trappe ned redaktørvirket i dette kaoset av en redaksjon, men det er plent, beint, kul umulig!! Det er uansett ikke slik at alle kjører hvert sitt individuelle løp, ikke sant? Vi skal og må bestemme sammen!
– Som i en flat struktur? glapp det ut av Herman.
– Ja, som en flat ledelsesstruktur. Fra nå av er jeg eks-tøsen, men fortsatt eier jeg konseptet. Kall meg gjerne publisher, men vi tre bestemmer nå det redaksjonelle sammen.
– Helt ok det, sa Espen og pustet lettet ut. Ingen kunne se at han pustet lettet ut, men han gjorde det.
– Ja, det er greit, så lenge du mener det i overført betydning. Med Espen og jeg i redaksjonen er det jo helt klink umulig å få etablert en fysisk flat struktur. Dessuten er jeg dødsengstelig for at vi skal bli som eks-Jugoslavia, der Tito gikk bort i 1980 og etterlot landet i et vakuum. Det var som en trykkoker med lokk på; da det først eksploderte på Balkan etter ti år føk prosjektilene i alle retninger. La oss unngå at det samme skjer her.
Espen og redaktøsen, som ‘in real life’ heter Elise og nå er blitt eks-tøsen, stirret bare tomt på Herman. Begge følte nok at dette var et argument som ikke en gang traff treplaten bak det gedigne dartspillet som hang på langveggen i redaksjonen. For husfredens skyld lot de imidlertid være å harsellere med sammenlikningen Jugoslavia vs. Popklikk.
– Jeg hadde håpet på en lav struktur, sa Espen lavt. De andre snudde seg mot ham og ba ham gjenta. – Heeelt flott med en flat struktur, gliste han. – Det betyr at vi danner to lag; de gamle på toppen – som er oss, og de andre på bunn – de nye. Tom Skjekle er frifanten i midten, sa Espen og stoppet da han igjen ble gjennomboret av blikket til tøsen.
– Jeg legger meg flat. Lover det!!
Espens ‘famous last words’ ble kastet tilbake fra de nå fargeløse veggene uten maling. Ordene spratt på linoleumen og deiset rett i dørklinken på innsiden av utgangsdøra.
– Tror det er noen utenfor, sa Herman og stupte ut døra og ned i Akersælva. Espen la seg så flat som han bare kunne, ca. 90 grader i det borteste hjørnet, mens tøsen tok på seg de gedigne øreklokkene.
Alt skled sakte og rolig tilbake til normaltilstand i Popklikks ærverdige redaksjonslokaler, hvor det fortsatt er skyhøyt under taket – spesielt hvis volumet på stereoen skrus til værs når man hører denne nydelige Spotify-lista fra 70-tallet:
Ønsker dere mer tulk og tøys fra Popklikk-redaksjonens indre liv, er det bare å hive seg over disse sakene:
* Pladask ned på jorda, uten Sputnik
* Simon uten Garfunkel er som pølse uten rekesalat
