En mandagskveld gang tilbake på sent 1970-tall (eller var det akkurat blitt 1980?) ble Mick Jagger telefonintervjuet av Ivar Dyrhaug i en Pop Spesial-sending. Gamlingen var snart 40 – vi kan fortsatt huske Stones-vokalistens sjokkerende opplysning om at han gjerne hørte på klassisk musikk om morgenen.

Drøyt 40 år seinere har rockens dinosaurer fortsatt å gi ut ujevne plater med ujevne mellomrom, og diskografiene til artistene som har vært med oss lenge omtales gjerne i tiårsbolker, som Dylans 80-tall eller Nick Caves 2010-tall. Det er mye å ta av – og altfor mange plater man gjerne skulle hørt oftere.

Vårt søkelys er rettet mot etablerte artister og band som fremdeles er aktive, eller av høyst naturlige grunner ikke er det, med en stor og tidvis forvirrende diskografi i bagasjen – varierende i kvantitet og kvalitet.  I Popklikk skal vi derfor nå være så frekke og nådeløse at vi destillerer de lange karrierene ned til essensen.

Hvilke er de absolutte høydepunktene fra de store artistene med de gedigne katalogene har gitt ut, når alt kommer til alt? Og hvorfor mener vi det? Hva bør du absolutt få med deg om du ikke kan James Brown-katalogen på rams og kanskje tror det finnes andre Van Morrison-plater å sjekke ut enn «Astral Weeks»?

Popklikks interne sentralkomité for streng bedømming har bestemt at når vi velger ut det beste av det beste, skal tallet være 5. Raust nok for de fleste diskografier, og i overkant strengt for de aller beste diskografiene (haha, hvem overlever med bare fem Beatles-plater, liksom..). Om vi rangerer platen? Selvfølgelig gjør vi det!

Vi både regner med og håper på saftige verbalslagsmål i kjølvannet av artiklene i denne serien.

I den første artikkelen tok vi for oss Elvis Costellos beste utgivelser. En artikkel du kan lese her.

Nå setter vi over til Popklikk-Eivind og hans betraktninger om The Who:

Jeg lytter til «Face Dances» og funderer på om den hører hjemme her. Kanskje. Eller Townshends «Rough Mix» fra 1977. For hvor begynner Pete Townshend og hvor slutter The Who? Jeg har valgt de skivene fra Townshends mest kreative periode, som best viser gruppas utvikling. En tid da rock-musikk hadde relevans, fremdeles smakte friskt – og The Who var et kraftsentrum inni der et sted.

Det er verd å reflektere over Pete Townshends rolle som den fremste synthesizer-pioneren i rocken. Ideene og utførelsen er så integrert i sangene at det er lett å glemme hvor grunnleggende banebrytende de var. Utgangspunktet for arpeggio-riffene på to av platas sentrale låter, «Baba O’Riley og «Won’t Get Fooled Again» er toner fra et orgel som møysommelig er behandlet gjennom en ARP-synthesizer. Townshend lener seg til samtidskomponisten Terry Riley. Han legger ikke skjul på innflytelsen fra Riley, men gjør dette også til sitt eget uttrykk.

Lyden er vesentlig heftigere enn på «Tommy» fra to år tidligere. På plata finner vi to av Roger Daltreys beste vokalprestasjoner. «Behind Blue Eyes» er kanskje er den aller beste. John Entwistles «My Wife» med en overtent Keith Moon – om det kan tenkes – faller gjennom i dette selskapet. De øvrige sangene må regnes blant Townshends beste. «Song Is Over» er nydelig» og viser til «Pure And Easy» Det er en sang som ikke ble med på plata, men som hører med i multimedia-prosjektet «Lifehouse» som alle låtene opprinnelig ble skrevet for. «Pure And Easy» beskriver det filosofiske og/eller spirituelle grunnlaget disse sangene bygger på. Den beste versjonen av «Pure And Easy» finner vi på soloskiva «Who Came First»

Alle mennesker har sin individuelle tone, skjult under lag av skiftende ego og tolkninger. Det er denne tonen som skal forløses og som er ditt egentlige uttrykk. For Townshend bar rock-musikken den helende og nærende kraften for individuell og felles frigjøring. Ut fra den første tonen, framtrer de øvrige – lik solstråler representerer den sammen solen. De indiske lærerne Meher Baba og Hazrat Inayat Khan var Townshends inspirasjonskilder.  I sangtekstene finner vi elementer fra Khans «The mysticism of sound and music»  For hundre år siden introduserte han universell sufisme til vesten. Meher Baba har en mer uavhengig rolle, og forble en vedvarende inspirasjon for The Whos låtskriver.

Denne skiva ble en tung stein gruppa slepte etter seg en lang periode. Det var «Tommy» publikum ville høre på konserter. «See me, feel me» traff unge mennesker på leting etter bekreftelse. Det var et dramatisk høydepunkt i Woodstock-filmen. Den enkle og effektive lyssettingen. Frynsejakka til Daltrey. Tommy-figuren ble Roger Daltrey.  

På «Tommy» tok The Who skrittet til å bli et et av de store album-bandene, basert på tillit til egen kreativitet og ikke minst rock-musikkens potensial til å fange media og publikum. Pete Townshend hadde spilt inn demoer, med overdubbing fra to båndspillere, i hjemmestudioet; som nærmest var et kott under trappen. Townshend tar av kreativt på denne tiden. «Tommy» renner over av gode melodier. Han synger en del selv også, men dobbeltalbumet er i høyeste grad et bandprosjekt. Det er en inspirert glød i gruppa.

Plata ble spilt inn over en sammenhengende økt fra våren til skiva ble gitt ut på høsten. En underliggende idé var å kunne gjenskape lydbildet på konsertscenen. Denne tilsynelatende enkeltheten er en styrke. Lyden er  klar og balansert med mye kassegitarer i lydbildet. Det ble ikke tid til å legge på det siste laget med elektriske gitarer. Townshend spiller keyboards. Den innledende ouverturen er særlig flott. Åpningen på «Pinball Wizard» er like magisk etter alle disse årene. Hele låta egentlig. Den lange «underturen» trekker litt ned, men gir Keith Moon en mulighet til å spille pauker. Noe han gjør med stor iver. Meher Baba krediteres som inspirasjonskilde for første gang.

Andrealbumet er en rotete affære, men inneholder om ikke annet «So Sad About Us». På denne tredje plata, synes jeg reklame og radio-jingle konseptet er smått irriterende. Sangene derimot, er helt topp. «Mary Ann With the Shaky Hand» er uimotståelig vimsete britisk pop. Her er vi i popmusikkens psykedeliske periode. Begynnelsen, da kortene legges utover bordet for første gang og utviklingen skjer fra uke til uke. Hva kommer nå? Det var en gjensidighet mellom artistene. Et åpent fellesskap i mindre grad basert på konkurranse, men åpenhet og nysgjerrighet.

The Whos viktigste bidrag fra denne plata er «I Can See For Miles» Vi får neppe vite hva ettertiden mener om sekstitallets psykedelia. Kanskje er det noe helt annet som står stødigst om nye femti år eller hundre for den saks skyld. På avslutningsporet «Rael» dypper Townshend føttene i ukjent vann. Det skjulte. Under overflaten. Rael = Real. Drømmen i virkeligheten eller virkeligheten i drømmen.

Quadrophenia har et enklere konsept enn «Tommy» og sangene til «Lifehouse». Grunntemaet er likevel mye av det samme; ungdomstidens idealisme og lengsel, fremmedgjøring og tvil. Historien er lett å følge. Dette er syttitallet slik jeg husker det. Du gikk og ventet. Det uforløste. Det som aldri kom, men alltid var. Siste låt på albumet «Love Reign Over Me» bærer en ukuelig vilje. Jeg lar kjærligheten bestemme mine valg –    samme hva som skjer, selv om jeg vet det er en praktisk umulighet.

John Entwistles bass-spill på «The Real Me» er et like klassisk Who-øyeblikk som Daltreys urskrik på «Won’t Get Fooled Again». Plata blir fort tettpakket, men fjerdesiden er kanskje gruppas beste albumside. Det spilles med en intensitet som innfrir Townshends visjon om rockens potensial. Samspillet mellom Townshends elegante synther og Entwistles arrangementer for messingblåsere er himmelsk. «Quadrophenia» er også tippe-punktet, der Townshend og bandet mister styringen og faller omkull i syttitallets «rock gods» utskeielser. Dette må ha vært en åpenbar konflikt med Townshends idealer omkring musikkens forløsende kvaliteter.

Det var her det startet. Førstealbumet har en ungdommelig frekkhet og heftighet i seg. Lyden er herlig. Townshend & co får piano og vokalhjelp som breier ut uttrykket. Vi får en blanding av originallåter med presise covere av James Brown. Dette er beatmusikk å danse til! Tittellåta må være en av sekstitallets mest ikoniske sanger. «The Kids Are Allright» er vindmøllegitarer og sangharmonier med perfekt pop-søthet. Lyden av juli i februar. Men det er Keith Moon som er motoren eller sjefen på denne plata.

Jeg må nevne singlene fra samme tid, de som ikke er med på albumet;  «I Can’t Explain» «Anyway, Anyhow, Anywhere» «Substitute» og «I’m a Boy». Da David Bowie spilte inn sine favorittter fra sekstitallet til «Pinups»-plata valgte han to av disse. I 1965 befant The Who seg et sted mellom The Beatles og The Rolling Stones, og var minst like kreativt søkende og endringsvillige som gutta fra Liverpool, om ikke mer.  

Jeg vil avslutte med noen ord fra Hazrat Inayat Khans bok, som jeg er sikker på at Townshend tok til seg og lot bli en ledestjerne for musikken sin:

«Den eneste måten å utvikle seg på gjennom musikk; er å la den få utfolde seg fritt, å gå fremover, uten å bry seg om hva andre måtte mene, og på denne måten, i samspill med ens musikalske utvikling, bringe harmoni til ens sjel, omgivelser og øvrige forhold.»