Lammet var fortært og krimbok nummer to lå på solsenga ved siden av Nietzsches ”Antichrist”.

Popklikk-redaksjonen lå og solte seg på terrassen. Solen skinte, fuglene sang og Herman fortalte vitser fra 80-tallet.

– Den var vel litt morsom? spurte Herman samtidig som han prøvde å slukke sin egen latter med en stor slurk portvin.

Middelhavet rullet mot oss. En solskinnshistorie blafret forbi.

– Jeg har snekra sammen en spilleliste som er som skapt for påsken, sa Espen og klødde seg på Fred Perry-merket.

– Hæ, når da? spurte Herman og reiste seg opp så svetten sprutet.

– I natt, da dere var ute og svingte dere. Jeg tenkte på lidelse, død og oppstandelse. Jeg tenkte at livet egentlig er ganske fint, og at døden kanskje ikke er så verst den heller.

– Hæ? Herman rullet med øynene og røsket et hår ut av nesa.

– Det slo meg at livet hadde vært ganske kjedelig om vi skulle levd evig. Og så tenkte jeg at jeg egentlig kanskje er død. At alt bare er illusjon. At dere ikke eksisterer. Men det var før Herman la seg oppå meg da han kom hjem.

– Halleluja, jublet Redaktøsen og lettet på øyelokka.

– Jeg lå akkurat og tenkte på Zarathustra da han forlot hulen sin, glødende og sterk som når morgensolen lar sitt lys flomme over de mørke fjell.

– Ja vel, sa Herman.

– Og så brølte løven, avsluttet Espen.

Middelhavet rullet mot oss. Livet spilte på trombone. Og her er spillelista.