Jeg var ofte trist som liten gutt. Store elefanter vandret rundt i min vettskremte hjerne.

Bestefar sa alltid at jeg ikke skulle bry meg om dem. De fantes ikke på ordentlig. Akkurat som Dumbo,Tarzan og Superman. Noe som  jo var ganske trist for en guttunge som hadde fått autografen til Superman i bursdagspresang av faren sin.

Jason Isbell har laget en sang om elefanter. En sang som får meg til å tenke på den tiden da bare Båtis og Solo maktet å viske ut snabler.

På ”Southeastern” treffer Isbell opptil flere ganger en nerve hos de av oss som søker tilflukt i det blå rommet nede i kjelleren. At han gjør det med stil, troverdighet og melodisans innebærer at jeg både titt og ofte kler på med den gamle Superman-drakta fatter’n gjemte på loftet bak de gamle fotballbladene.

Når jeg hører låter som ”Cover Me Up”, ”Traveling Alone”, ”Elephant”, ”Different Days”, ”Live Oaks” og (nyydelige) «Yvette», står jeg på en klippe rett utenfor Sorrento. Sånn cirka fem meter ned til havet. I det jeg tar sats tenker jeg på Lois Lane.

Men først må Lex Luthor til pers. Eller kjekse-Lex som fatter’n brukte å kalle ham.