Popklikk-redaksjonen kommer ikke til å delta på Øya-festivalen i år, men vi vet akkurat hvilke artister vi ville ha prioritert. Her er fire av dem:
Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» (album, 2021)
For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky».
Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth». Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt. (Morten Solli)
Nick Cave: «Bright Horses» (låt, 2019)
Du kan ikke høre på en Nick Cave-låt uten å bli berørt. «Bright Horses» er én av de sangene som har gjort størst inntrykk på meg de siste årene, uavhengig av artist.
Etter at Nick Caves eldste tvillingssønn døde under tragiske omstendigheter i 2015, har den intense artisten blitt enda mer brutalt ærlig. «Bright Horses» fra dobbeltalbumet «Ghosteen» handler om sønnens død. Og konas oppvåkning.
Caves tekster sentrerer som vanlig rundt religiøse temaer, med sterke bilder av liv og død, inkludert hyppige innslag av apokalypsen. Vanligvis står sjalusi og hevn høyt på agendaen, men nå synes han å mene at vi alle bør tro på noe for i det hele tatt å overleve. Det behøver slett ikke være religion, men det bør være noe («Oh, this world is plain to see – It don’t mean we can’t believe in something»).
Tvetydigheten i tekstene er kanskje det mest interessante. I første vers på Bright Horses forteller Cave om kjærlighetens hester i fri dressur, med manene i full fyr – i vers to drar han oss fullstendig ned på jorda; hester er kun hester, og det finnes ingen Gud.
Slik driver forfatteren, skuespilleren, filmkomponisten, artisten, bandlederen, sangeren og låtskriveren Nick Cave oss gjennom det ulendte landskapet kalt livet. Han lover ingen frelse, men legger heller ikke skjul på at vi bør ta skjebnen i våre egne hender, styre livet som best vi kan. (Herman Berg)
Fountains D.C.: «Skinty Fia» (album, 2022)
Følelsen av fremmedgjøring går igjen i mange av låtene på albumet. På «Bloomsday» blir vokalist Chatten skikkelig nostalgisk. Sangen har samme navn som markeringen av årsdagen for den ene dagen som er omtalt i James Joyces roman Ulysses. Dagen er oppkalt efter hovedpersonen i Ulysses, Leopold Bloom. Det er en diger gitarlyd, ikke ulikt The Cures lydbilde, og bandet jager oss fremover.
«Bloomsday» etterfølges av «Roman Holiday», med en tradisjonell rockeåpning og et forsøk tekstmessig på å omfavne London. Men det skjer ikke uten en viss bitterhet og distanse til den engelske storbyen. Igjen drives vi av gårde fra vers til refreng til vers, med en gitar som nekter å bøye seg for overmakten.
Overalt på denne platen, Fontaines tredje album på fire år, blir vi overrasket. Plutselig dukker det opp et enkelt trekkspill på «The Couple Across the Way». Det kan like gjerne være en låt spilt inn i pausen av innspillingen, men teksten formidler følelser fra et forhold som absolutt ikke funker. Dette er et forbanna sterkt album, hvor en komet av en gruppe eksperimenterer i hvilken retning de vil ta karrieren. Kall det post-pønk, kall det hva du vil – dette er energi, og musikken tar skikkelig balletak på deg. Mer kan vi ikke kreve av et album i 2022. (H.B)
Fontaines D.C: «A Hero’s Death» (album, 2020)
Som enkeltlåter var kanskje debuten enda mer imponerende, med den The Pogues-tangerende «Dublin City Sky» som en jublende flott avslutning. «A Hero’s Death» er «vanskeligere», og en melodibombe er den ikke, men som det ofte er med gode album er platen vanskelig på en slik måte at du får betalt for gjentatte lyttinger.
Åpningslåta følges av den rytmisk forvirrende «Love is the Main Thing» og to virkelig suggerende rockere: «Televised Mind» og «A Lucid Dream». Det er en knallsterk og intens åpning, fulgt av åpne og roligere “You Said” og den korte, konsise balladen her, «Oh Such a Spring», et slags melodisk høydepunkt. Intensiteten er tilbake i tittellåta, og albumet avrundes med et lite knippe litt mer anonyme låter, men de vokser etter hvert, de også. (MS)
Signe Marie Rustad: «When Words Flew Freely» (album, 2019)
Det startet med det sterke debutalbumet «Golden Town» i 2012 og har via Spellemannpris-nominerte «Hearing Colors Seeing Noises» (2016) beveget seg fram mot «When Words Flew Freely» som både skaffet Rustad topp kritikker, en opptreden på mainstream TV (Lindmo) og en godt mottatt oppvarming for, og opptreden sammen med, Madrugada på Sentrum scene.
Rustad rendyrker sine ofte dvelende melodier, gjennomarbeidede tekster og ekspansive arrangementer til en egenart som gir americana-musikken noe som mer og mer høres ut som et norsk særpreg.
Sammen med bl.a. Darling West, Malin Pettersen, Louien og The Secret Sound of Dreamwalkers lager Signe Marie Rustad musikk som er i ferd med å seile opp på sida av norsk jazz og black metal som et uttrykk med stort internasjonalt potensiale. (Tom Skjeklesæther)
JARV IS: «JARV IS» (album, 2020)
Midt blant tanker rundt evolusjonen, big bang, fremtidsutsikter, nostalgi og miljøvern, siver det inn et hav med synther, fioliner, mellotron og veldig mye annet snadder. På enkelte av låtene, som for eksempel åpningssporet «Save The Whale», er vokalen til Cocker skummelt lik Leonard Cohens dype røst.
Andre steder går tankene til David Bowies svanesang, «Black Star», og på platas mest utfordrende spor, «Sometimes I Am Pharoah», sendes tankene til Scott Walker siste plater. Om du liker Cocker og de ovennevnte artistene, er sjansen stor for at JARV IS vil være en appetittvekkende opplevelse som treffer litt andre smaksløker enn du til daglig lar slippe til. Men, frykt ikke, dette er utvilsomt nok et blinkskudd fra Jarvis Cocker, en av rockens stiligste fyrer. (Espen A. Amundsen)
Jarvis Cocker: «Jarvis» (album, 2006)
Den gamle, bebrillede Pulp-helten Jarvis Cockers første soloalbum «Jarvis», er et must. Måten han kombinerer det kommersielle og storslåtte med det mørke og merkverdige, er sjelden vare i dagens musikkunivers.
På «Jarvis» hopper Cocker frem og tilbake mellom 60- og 70-tallet. Et tidvis mektig lydbilde á la Phil Spector/Jack Nietzsche kombineres med små doser glam- og punkrock. Jarvis’ gamle helt Scott Walker lusker selvfølgelig rundt i flere av låtene. Men også parallellene til Richard Hawleys «Coles Corner» og «Lowedges» synes åpenbare. Andre musikalske referanser er det elegante og sofistikerte britiske bander Divine Comedy. Og selvfølgelig Pulp.
Etter en kort inntro blir vi servert mektige «Don’t Let Him Waste Your Time». En poplåt ikledd et stort, men litt rufsete lydbilde skrevet til Nancy Sinatras selvtitulerte album fra 2004.Påfølgende «Black Magic» er en raring av en låt med et slør av glam hengende over seg. Noe som sender tankene til en av Storbritannias mest undervurderte artister, Lawrence Hayward, best kjent som frontfigur i Felt, Denim og Go-Kart Mozart.
«Heavy Weather» høres ut som en poppete utgave av Richard Hawley. En utrolig sterk låt der strykerne mot slutten smyger seg tett innpå i det tordenskrallene avslutter det hele. «I Will Kill Again» innledes med tverrfløyte og piano før vakre men skumle strykere blander seg inn. Den ualminnelig gode og odde teksten sender låta rett til himmels.
Teksten på «Fat Children» er av det alvorlige og ubehagelige slaget. Et ubehag som fundamenteres av et rått og punka lydbilde. «Disney Time» bærer på sin side preg av intens lytting til Scott Walkers ballader. Teksten retter søkelyset mot de mange falske drømmer og forhåpninger i en komplisert og til tider grufull verden.
På «Tonite» kastes vi tilbake til 50- og 60-tallet. En flott ballade/poplåt som nok en gang sender tankene til Richard Hawley. Det skjulte sporet «Running The World», som ble unnfanget samme kveld som Live 8 gallaen, går til frontalangrep mot verdens ledende politikere og kapitalismens mekanismer. En uhyre fengende låt som får en til å stoppe opp og tenke i noen forhåpentligvis lange øyeblikk. (EAA)
