VISER, FOLKEMUSIKK OG BRITISK POP; EN SPILLELISTE PÅ VEIEN HJEM, TIL LANGT BORTENFOR HJEM, ALT PÅ SAMME TID.

Vår elleville berg og dalbanetur må begynne her, med Ian Matthews og denne juvelen, som dufter forførisk av nytrukket hamp og dempet belysning. Låta heter «And Me». Foruten en fortid i Fairport Convention, sto Matthews bak den fineste versjonen av Joni Mitchells «Woodstock». Senere hadde han en lei tendens til å velge helt rette sanger, men å fremføre dem helt feil!  

Hvem kan la være å elske Ronnie Lane? Etter skuffelsene i The Faces samlet han en tropp frisinnede musikere, i en vimsete kombinasjon av sigøynerliv og musikalsk sirkus. Det gikk som det måtte gå. Men jeg tror det var gøy. Kevin Ayres var alltid visesanger innerst inne, med haltende ambisjoner om et behagelig popstjerneliv. Aller best likte han sløve dager i Deia, Mallorca.

Mary Hopkin kom fra Wales og var mer enn popmusikk på datidens hippeste etikett.  «International» er en nydelig låt fra Gallagher og Lyle, med et fantastisk arrangement for stryk, skrevet av Tony Visconti, som hun også var gift med. Den unge Visconti jobbet samtidig med Ralph McTell. Han er mye mer enn «Streets of London». Det er synd at McTell assosieres mest med denne låta, og et ambivalent samarbeid med Finn Kalvik.

«Let It Be You» er en sjelden åndfull sang fra en sjelden åndfull plate. C.O.B ga ut to herlige plater. Dette er Clive Palmers mest realiserte prosjekt. Clive var med i Incredible String Band, men trakk seg ut da gruppa ble for kommersielt orientert. Her snakker vi ekte idealist!  

Palmer, McTell, Bert Jansch og Wizzo Jones var noen år eldre enn John Martyn og Nick Drake. De hadde tilhørighet til den opprinnelige beatnik-kulturen, elsket å spille på gatene i Europas storbyer, og ikke minst erte butikkeiere og borgerskapet i sommerbyene langs kysten av Cornwall. Av ikke helt opplagte grunner var det i Norge at McTell og venner først slo an. Visebølgen traff Haugesund med full kraft. Dønningene merkes fremdeles på Karmøy.

Amerikaneren Joe Boyd, Elektras mann i England, samlet de beste unge artistene med løfterike sanger og kassegitarer på sitt eget produksjonsselskap. Boyd ga ut klassiker etter klassiker på Island Records. Det ville nesten ingen ende ta. Når strengene på bassen til Danny Thompson klirrer og vibrerer like intenst som Danskebåten i desember, kommer John Martyn til sin rett. Det føles naturlig; som han melder tilbake i starten på «Fine Lines».

Sandy Dennys plater er merkelig variable. Det virker som om hun aldri klarte å bestemme seg for retning eller identitet. Samtidig ble hun lett distrahert av usunne venner, i en hurtig nedadgående malstrøm av rus og ulykkelig kjærlighet. På sitt beste var hun fantastisk. Det er som om stemmen brekker av emosjon, men holdes på plass av et urokkelig, om enn resignert mot.

Nick Drake. For de som måtte ha interesse av slikt, og ikke minst for min egen narsissistisk selvhevdelses skyld, vil jeg kort informere om at jeg oppdaget ham i 1976. Etter intense studier av  NMEs «The Book of Rock» Det samme gjelder Richard & Linda Thompson. Så, tusen takk redaksjonen i New Musical Express!

Thompsons gitarspill på «Hokey Pokey» besitter en euforisk rockefot, og sparker lik et steilende muldyr. På de tidlige skivene spilte han så lite sologitar, at hvert lille øyeblikk ble verdsatt, gransket og kontemplert over. Og kanskje er det en sang om iskrem. Noen ganger er en pipe bare en pipe. Men en spade kan også være en gave.

 Når Steeleye Span tolker Buddy Holly a cappella er det meste tilgitt. Også Steeleye Span som tolker Buddy Holly a cappella. Pentangle har jeg slitt med. Det blir litt stivt og akademisk, selv med en fantastisk rytmeseksjon. På spillelista finner du John Renbourn i middelalder-mundur, noe som kler ham riktig så godt. De to skivene Bert Jansh spilte inn i LA med bistand fra Mike Nesmith i The Monkees, synes jeg er blant hans mest interessante. Dette sier nok mest om meg. Akkurat hva er jeg mer usikker på. Så, jeg lar det være.

Det er utenkelig å ikke reise til Irland. Til den flottere instrumentalmusikken og The Bothy Band. I «Bonny Woodhall» synger Andy Irving om kjærlighet, krig, død og tilbake til kjærligheten. Omtrent som i verdenslitteraturens store klassikere, men fortettet til fem minutter.

Fairport Convention ga ut «Now Be Thankful» kun på singel. Det skjedde  etter at Sandy Denny hadde slamret med døra og bestemt seg for å gå sine egne veier. Det er en av de fineste sangene jeg vet om. Den kan med hell spilles hver eneste dag.  

Michael Chapman har alltid vært trofast mot sitt uttrykk. Noe som nok kan ha begrenset hans apell. Chapman er arrogant, på grensen til det bittert snøvlende. Gitaren hans er så stor at han kan binde seg seg fast til den. På den måten ramler han ikke av den høye gitarkrakken. Donovan er for lengst utropt til Hertug Hipster av Hippieville og «Happiness runs» er selve sjefslåta sånn sett. Selv sitter jeg tilfreds rundt bålet og synger kanon med stor ærbødighet og innlevelse.

Når Clive Palmer drar i gang «Banjoland» skjønner jeg at jeg valgte feil instrument. Kunne det blitt sekkepipe? Sannsynligvis ikke. Men når vennene lå på stranda i Korfu, fant jeg meg selv vandrende i det skotske høylandet i selskap med tyske frikere, som likte Kraftwerk og lyden av sekkepiper kombinert med aromaen fra tusen og en natt. Alt skjedde etter et lite gjennomtenkt togbytte i Hamburg. Spør meg ikke hvordan. Det bare skjedde.

Vashti bodde i en husvogn som ble trukket av sterke, men slitne gamper gjennom vind og gråvær. I det minste; for en stund. «Winter is Blue» er lik en diamant funnet i duggvått gress.

Roy Harper var også mye på farten, til og med langt her nord. På et spillested ble han så høylydt pepet av scenen, at arrangørene valgte og fysisk kaste han ut. Alt dette mens Harper fremdeles nektet å gi seg. Folkens; det er slik det skal det gjøres!  

Den snertne «gitarsoloen» på «Benedictus» med The Strawbs kommer fra en elektrisk forsterket dulcimer kjørt gjennom en fuzzboks. Du verden! På tidlige Al Stewart plater var det Fairport Convention som kompet. Men er dette den samme «Al» som Paul Simon også synger om, eller refererer opphavsmannen til seg selv? I alle fall; Stewart og Simon delte leilighet i London midt på sekstitallet en gang. Selvfølgelig gjorde de det.  

Heron var en visegruppe jeg oppdaget i forbindelse med CD-epokens gjenutgivelses-program. Og? De er fantastiske! Musikken er dypt smakfull som varm sjokolade eller yr forelskelse. For å fange den rette ambiensen, ble låtene spilt inn på en blomstereng ute på landsbygda, der humlene surret og insekter kravlet. Vel, for å være helt korrekt, og slik det også opplyses om i tekstheftet, var det faktisk 2/to ulike enger det er snakk om. Men det er umulig å høre forskjell!

Shelagh McDonald vet ingen mye om. Hun kom til London fra Skottland, spilte inn et par plater, av høy kvalitet, og som absolutt kunne tangere Sandy Dennys beste stunder. Så forsvant hun sporløst. Det er slike mysterier som fascinerer og innebærer «hva om» spørsmålet.

Alan Hull vet vi mer om. Bandet hans kom fra den like deler kalde som stolte verftsbyen nordøst i England. Overbygningen i «hatet» mellom engelske fotballklubber går tilbake til kampen om de samme jobbene. Kampen for tilværelsen rett og slett. Hvis kontrakten gikk til verftet i Sunderland, betød det harde tider i Newcastle.

Lindisfarne ble betraktet som en sensasjon, og hypet som det nyfødte barnet etter et romantisk møte mellom Dylan og The Beatles. Skamrosen ble en blytung vekt, som det nye bandet slepte etter seg. Men Alan Hull var en talentfull kar.

Vi beveger oss videre nordover. Stealers Wheel forbinder alle med den låta fra Tarantino-filmen «Reservoir Dogs»  Gruppa slet med interne krangler, rettslige stridigheter og Gerry Raffertys ustoppelige alkoholkonsum. Men Rafferty og barndomsvennen Egan ga ut en rekke lekkerbiskener i et tiltalende landskap mellom viser og pop. Sjekk ut «Ferguslie Park» for sikre observasjoner eller håndfaste bevis.

Til slutt må jeg ta med Cat Stevens; den mest nølende popstjernen som tenkes kan. Førstesiden på «Teaser and The Firecat» er det umulig å si noe negativt om. «The Wind» alene bærer så mye enkel visdom at jeg nesten letter. Men det var en annen tid, der den nærmeste tatoveringssjappa lå i København, og den naturlige avstanden mellom tuja-busker var flerfoldige mil. Men du, alt er like langt fra hverandre. Så, hvor er egentlig her?