En mandagskveld gang tilbake på sent 1970-tall (eller var det akkurat blitt 1980?) ble Mick Jagger telefonintervjuet av Ivar Dyrhaug i en Pop Spesial-sending. Gamlingen var snart 40 – vi kan fortsatt huske Stones-vokalistens sjokkerende opplysning om at han gjerne hørte på klassisk musikk om morgenen.

Drøyt 40 år seinere har rockens dinosaurer fortsatt å gi ut ujevne plater med ujevne mellomrom, og diskografiene til artistene som har vært med oss lenge omtales gjerne i tiårsbolker, som Dylans 80-tall eller Nick Caves 2010-tall. Det er mye å ta av – og altfor mange plater man gjerne skulle hørt oftere.

Vårt søkelys er rettet mot etablerte artister og band som fremdeles er aktive, eller av høyst naturlige grunner ikke er det, med en stor og tidvis forvirrende diskografi i bagasjen – varierende i kvantitet og kvalitet.  I Popklikk skal vi derfor nå være så frekke og nådeløse at vi destillerer de lange karrierene ned til essensen.

Hvilke er de absolutte høydepunktene fra de store artistene med de gedigne katalogene har gitt ut, når alt kommer til alt? Og hvorfor mener vi det? Hva bør du absolutt få med deg om du ikke kan James Brown-katalogen på rams og kanskje tror det finnes andre Van Morrison-plater å sjekke ut enn «Astral Weeks»?

Popklikks interne sentralkomité for streng bedømming har bestemt at når vi velger ut det beste av det beste, skal tallet være 5. Raust nok for de fleste diskografier, og i overkant strengt for de aller beste diskografiene (haha, hvem overlever med bare fem Beatles-plater, liksom..). Om vi rangerer platen? Selvfølgelig gjør vi det!

Vi både regner med og håper på saftige verbalslagsmål i kjølvannet av artiklene i denne serien.

Vi har tidligere presentert det vi mener er de fem beste platene til Elvis Costello og The Who, og nå er turen kommet til selveste Graham Parker. Noe som innebærer at vi setter ordet over til Espen A. Amundsen også kjent som Popklikk-Espen (den eldre):

At jeg rangerer Graham Parkers «Squeezing Out Sparks» foran både «Howlin’ Wind» og «Heat Treatment», er tidenes mest hårfine avgjørelse. En avgjørelse tatt med Popklikk-redaksjonens berømte pistol presset mot tinningen! Men sånn ble det! Her har dere fasiten:

1. Graham Parker and The Rumour: «Squeezing Out Sparks» (1979)

Etter et par fantastiske plater der soulmarinerte blåsere hadde fått boltre seg ganske fritt, bestemte Parker seg for å lage et album med et råere og mer direkte lydbilde. Noe som resulterte i at blåserseksjonen meldte overgang til The Clash der de bidro på «London Calling» som ble sluppet senere på året. Men ikke nok med det, Parker byttet også produsent – ut med Nick Lowe og inn med Jack Nitzsche.

Resultatet ble «Squeezing Out Sparks» – en kraftpakke av et album der Parkers intense og rastløse stemme bakkes opp av et svært energisk og sammensveiset band. Kantete gitarriff, korthugde gitarsoloer og heltente tangenter fyker rett som det er av gårde i et rasende tempo.

Men selv om Parker og gjengen fyrer på flere sylindre enn på sine tre første album, drives musikken fremdeles fremover av en forløsende melodiøs kraft. «Local Girls», «Nobody Hurts You», «Saturday Night Is Dead» og «Protection» er bare to av flere eksempler hvor Parker på perfekt vis makter å forene råhet, energi og melodiøse refrenger med oppegående tekster på forbilledlig vis.

Gitarene som slipper seg løs på «Don’t Get Exited» er blant høydepunktene på plata. Den korte, kantete og hysteriske gitarsoloen, som inntreffer sånn cirka midtveis, gir meg frysninger – hver gang!

På «Love Get’s You Twisted» og «Passion Is No Ordinary Word» skrus tempoet ned et par hakk. Noe som tilfører plata variasjon samtidig som lytteren får hvilt ørene en anelse. På såre, men ekstremt vakre «You Can’t Be To Strong», flettes Parkers vare stemme sammen med akustiske gitarer og dempede tangenter på perfekt vis. De litt atypiske låtene, «Discovering Japan» og «Waiting for the UFOs», gir plata en ekstra twist. To låter som handler om suksessen Parker oppnådde da han og bandet var på turne i Japan, der de, i motsetning til i hjemlandet, framstod som «cutting edge».

Om det finnes perfekte plater, er «Squeezing Out Sparks» definitivt en av dem. Noe som, merkelig nok, også er tilfellet med den neste plata jeg skal skrive om.

2. Graham Parker & The Rumour: «Howlin’ Wind» (1976)

At Graham Parker slo seg sammen med The Rumour, var et lykketreff. Parker, som selv var helt grønn, traff nemlig en gjeng svært etablerte musikere som åpenbart skjønte hvor Parker ville med låtene sine. Og hvilke låter! I løpet av ett år slapp Graham Parker & The Rumour to album som i mine ører er klassikere. Både debuten «Howlin’ Wind» og oppfølgeren «Heat Treatment», er muligens de to platene jeg har spilt mest så langt i mitt relativt lange liv.

De fleste av musikerne som skulle bli The Rumour, spilte i det som av mange ble definert som pubrockband da Parker traff dem i 1975. Dyktige musikere, som i motsetning til punkbevegelsen, som dukket opp omtrent samtidig, kunne spille alt fra The Band til The Jackson 5. Om Parker og gjengen hadde noe til felles med punken, var det råskapen og intensiteten som sprang ut av musikken.

Musikken på «Howlin’ Wind» kan sånn sett beskrives som intens, rå og melodiøs rock med store doser soul i blodet. At Parker ble sammenlignet med både Bruce Springsteen og Southside Johnny da han dukket opp, er lett å forstå. Legger man til inspirasjonskilder som Van Morrison, Bob Dylan, Dr. Feelgood og reaggeamusikk, begynner vi muligens å nærme oss.

Måten Parker & The Rumour blander energiske låter, ofte krydret med herlige blåsere og såre og desperate kjærlighetsballader, kan knapt gjøres bedre. På låter som «White Honey», «Gypsy Blood» og «Soul Shoes», synger Parker med en så intens innlevelse at man skjønner at han virkelig mener det.

Som på Elvis Costellos debutalbum, «My Aim Is True», er det Nick Lowe som sitter i produsentstolen. l heftet til re-utgivelsen av «Howlin’ Wind» skriver Graham Parker følgende: «I had the songs but I didn’t have many ideas. The band filled up the sound […] Nick was the pillar really. He had loads of ideas and seemed to know instinctively how to capture the spirit of how I had written the songs».

Da jeg intervjuet Nick Lowe for noen år tilbake sa han følgende om innspillingen:

«Det faktum at jeg hørte mye på soul, R’n’B og Country & Western-musikk, var nok med på å gi «Howlin’ Wind» et litt rått lydbilde. Og så var jeg veldig bra på å skrike til bandet: «Come on, let’s keep it dirty» eller «that’s enough, don’t do any more, we’ve got it. It’s a couple of mistakes in it, but it’s fine». Og da «Howlin’ Wind» ble sluppet syntes jeg den var helt topp».

At Lowe fikk kallenavnet Basher, som i «bash it out now, tart it up later», var altså ikke tilfeldig.

Med «Howlin’ Wind» hadde Graham Parker laget et perfekt utgangspunkt for det som skulle vise seg å bli et fantastisk musikalsk tiår for ham og The Rumour.

3. Graham Parker & The Rumour: «Heat Treatment» (1976)

Seks måneder etter «Howlin’ Wind» dukket Parker og gjengen opp med «Heat Treatment». Å slippe to så fantastiske plater i løpet av et halvt år, er sjelden vare. To plater jeg har hørt så mye på at jeg tenker at det kvalitetsmessig er umulig å skille dem fra hverandre. Men, siden «Howlin’ Wind» kom først, sniker den seg foran på målfoto.

Bandet var det samme, men Nick Lowe var byttet ut med Robert John «Mutt» Lange. Noe som i mine ører ikke utgjør noen stor forskjell, selv om Parker muligens ikke er helt enig i den vurderingen. Nick Lowe står oppført som produsent på en av platas beste låter, «Back Door Love».

Låtskriver Parker fortsatte å banke ut herlige låter der soul, intens rock og såre ballader setter standarden. Og sånn sett viderefører Parker suksessformelen han brukte på «Howlin’ Wind». Åpningslåta, tittellåta «Heat Treatment», durer av gårde på herlig vis omringet av en drøss blåsere. På de tre neste, «That’s What They All Say», «Turned Up Too Late» og «Black Honey» skrus tempoet en anelse ned, noe som gir enda bedre plass til den lett intense og sårbare stemmen til Parker. Og sånn fortsetter det. Låter som gnistrer avløses av låter som fortviler og hulker. Et liv uten låter som «Fool’s Gold», «Something You’re Goin’ Thru» og nevnte «Back Door Love» er en ikke-tanke i min verden.

Som på «Howlin’ Wind» og «Squeezing Out Sparks», er det viktig å fremheve den durabelige innsatsen til The Rumour. Et band som hadde sine røtter i pubrock-kulturen som oppstod i London tidlig på 70-tallet. Et band bestående av Bob Andrews, Brinsley Schwarz, Martin Belmont, Stephen Goulding og Andrew Bodnar. Karer med fortid i legendariske band som Brinsley Schwarz (der Nick Lowe var en særs viktig bidragsyter), Bontemps Roulez og Ducks Deluxe.

Karer som virkelig kunne spille og som hjalp Parker, akkurat som Nick Lowe, med å finne den perfekte formen til låtene. De rå, intense og følsomme bidragene fra gitaristene Schwarz og Belmont er enestående, og de lekende og vitale innfallene fra tangentmann Bob Andrews, tilfører musikken og Parkers petroleumsdrevne stemme en ekstra dimensjon.

4. Graham Parker: «Struck By Lightning» (1991)

Denne plata slo meg fullstendig i bakken da den landet. En plate som faktisk snuser på Parkers klassikere fra 70-tallet. Kvaliteten på låtene er formidabel, låter pakket inn i et lydbilde der kombinasjonen av akustiske instrumenter, fiolin, trekkspill, munnspill og noen strykere her og der, kaster lytteren inn i skogen og opp i trærne. Et lydbilde som tilfører plata et varmt, enkelt og melodiøst musikalsk uttrykk.

Godt hjulpet av kremfolk som Garth Hudson (The Band), John Sebastian (The Lovin’ Spoonful), Andrew Bodnar (Rumour) og Pete Thomas (Elvis Costello & The Attractions), lykkes Parker med å lage musikk som kanskje best kan beskrives som folkrock. At Parker, som hadde flyttet til Woodstock,  i løpet av 1990 hadde spilt en del konserter sammen med Rick Danko (The Band), kan muligens også ha påvirket ham musikalsk.

Da «Struck By Lightning» traff jordens overflate, var Parker blitt 15 år eldre enn den lett heseblesende fyren som dukket opp med «Howlin’ Wind». En mann som nå bodde i USA med kone, barn og hund. Et liv og en tilværelse Parker beskriver på uovertruffent vis på låter som «Strong Winds», «The Kid With the Butterfly Net» og Wrapping Paper». Tre nydelige låter jeg mer enn ofte vender tilbake til. På sistnevnte bidrar John Sebastian med himmelsk autoharpe. Noe som neppe ville skjedd i 1976.

Det seks minutter lange åpningssporet, «She Wants So Many Things», ruller av gårde på herlig vis. Ikledd Garth Hudsons trekkspill og en haug akustiske instrumenter, synger Parker med hjertet i halsen om alt en viss kvinne vil ha, før et lekent keyboard åpner opp døra for et helt sirkus på spretne og svært iørefallende «They Murdered The Clown».

Parkers unike evne til å skrive låter med vidd og snert, kommer godt til syne på både «Children and Dogs» og nevnte «They Murdered The Clown». Og på «And It Shook Me» og «That’s Where She Ends Up» synger han med en intensitet ikke ulikt det han presterte på sine to første album. På den litt pop’ete «Brand New Book», lar Parker soul-vibbene slippe mer til, før han litt senere dundrer inn i et litt røffere nabolag med låta «Over The Border (To America)».

«Struck By Lightning» er en plate hvor Parker makter å smelte sammen høydepunktene fra tidligere musikalske bragder med nye og spennende ideer. Og da kan det som kjent fort slå gnister⚡️

5. Graham Parker & The Rumour: «The Up Escalator» (1980)

Året etter kritikerroste «Squeezing Out Sparks», slapp Graham Parker & The Rumour sin siste plate før de ble oppløst. Som produsent hadde man hyrt inn ettertraktede Jimmy Iovine som året før hadde produsert Tom Petty and The Heartbreakers «Damn The Torpedoes». Iovine hadde også jobbet med Patti Smith og som ingeniør på Bruce Springsteens «Born To Run». Når sistnevnte, som hadde omtalt Parker i rosende vendinger, dukket opp på en av platas låter, «Endless Night», tenkte sikkert mange at alt lå til rette for det store gjennombruddet.

Noe som selvfølgelig aldri skjedde.

Tangentmann Bob Andrews hadde sluttet og blitt erstattet av dyktige musikere som Nicky Hopkins (The Rolling Stones, The Who, The Beatles) og Danny Federici (E Street Band). Og som på forgjengeren er blåserne blåst bort.

I motsetning til enkelte kritikere, og da spesielt Rolling Stones utsendte medarbeider, synes jeg «The Up Escalator» holder meget høy klasse. Problemet for enkelte kritikere var nok at forventningene til Parker etter «Squeezing Out Sparks», var urealistisk høye. Og at man, lydmessig, ville ha mer av det samme.

Noe jeg kan forså, for med Iovine bak spakene, får man et varmere og mindre kantete og energisk lydbilde enn på forgjengeren. Noe som medfører at låtene på «The Up Escalator» kan oppleves som mer mainstream og «pop’ete». Men så lenge kvaliteten på musikken for det meste er skyhøy, blir det for dumt å henge seg opp i lydbildet. Et lydbilde jeg personlig lever godt med, selv om jeg mener at Parker, bandet og Jack Nitzsche lyktes bedre på «Squeezing Out Sparks».

Åpningstrioen, «No Holding Back», «Devil’s Sidewalk» og «Stupefaction», er pur klasse. Vi snakker melodiøs rock og tekster som vil mer enn bare å ligge på sofaen. Låter som «Endless Night», «Paralysed», «Love Without Greed», «The Beating of Another Heart» og «Jolie Jolie» klinger også fremdeles godt i mine ører.

Og da har jeg nevnt nesten alle låtene, noe som vel sier det aller meste. For uansett hva andre måtte mene: «The Up Escalator» er et sabla bra album. Så bra at både «The Mona Lisa’s Sister» (1988) og «Don’t Tell Columbus» (2006) må finne seg i å boble rett under. To Graham Parker-album jeg elsker mer enn dere aner.