En samtale ved frokostbordet. Han setter på musikk. Hun ser opp fra i-Paden, tydelig utilfreds med musikkvalget:
Hun: «Hva i huleste er dette for noe?»
Han: «Jeg tror det er en tåkelur.»
Slik begynner «Song for Our Ancestors», åpningssporet på «Sailor», Steve Miller Bands andre langspillplate fra 1968. Steve Miller står bak en serie svært ujevne plater, med noen til dels helt fantastisk kule låter.
«The Joker» er imidlertid ikke blant disse, bare så det er sagt. I motsetning til andre San Francisco-grupper er Steve Miller Bands musikk langt mindre jammete og utflytende. Psykedelisk, javisst, men fokusert og egenartet. Elegant og melodiøs rockmusikk med inspirasjon like mye fra London som amerikansk vestkyst. Jeg vil driste meg til å hevde at debutplata «Children of The Future» er like banebrytende for den progressive rocken som «In Search Of the Lost Chord» eller King Crimsons debut året etter. De beste låtene er av det lengre slaget, omtrent som fra Blommenholm til Krukkegården, men med mye mer mellotron!
Hva annet kan jeg si om Steve Millers musikk i årene fram til det store gjennombruddet med «Fly Like An Eagle» i 1976? På sitt beste sto han for leken, sommer-disig poprock med sløye sangharmonier og særlig lekre produksjoner. Sjefen sjøl var en smakfull gitarist som aldri overspilte. Trommisen på de første fem skivene har en heftig letthet i spillet sitt som alltid har fascinert meg.
Men hva med sangene da? «Quicksilver Girl» er en ode til en ung dame som pleide å henge med et annet San Francisco band. Den er fremdeles helt uimotståelig. Fruen i huset har, etter en forsiktig start, blitt svært begeistret for «Little Girl» Det kan jeg godt forstå. Selv rådigger jeg synthene på «Fly Like An Eagle»-albumet. Milde himmel! For en lyd.
«My Dark Hour»,fra den tredje plata, er Miller og Paul McCartney i særdeles frisk utfoldelse i Abbey Road noen sene nattetimer. En kraftutblåsning med McCartney på trommer, bass og vokal. Han hadde nok behov for et friminutt, i alt stresset med The Beatles. Tiden går. Tredve år senere dukker Steve Miller opp på det flotte «Flaming Pie»- albumet.
Steve Miller Band har også noen pussige og passe tøyeste sanger. Mine favoritter er «Abracadabra» og særlig «Take The Money and Run» som er svært vanedannende. Jeg klapper med, som regel på de rette stedene. Du finner den på spillelista, sammen med en rekke andre topplåter fra Steve Miller og bandet hans.
