Popklikks julekalender vil i løpet av 24 hektiske dager, og i god tid før sølvguttene synger julen inn, presentere gammel og ny musikk vi har hørt mye på i løpet av året.
Vårt ønske er, just like Jesus, å formidle et kjærlighetsbudskap til menneskeheten. Men der Jesus rettet blikket mot evigheten, er vårt mål å skjenke alle verdens popklikkere musikk som øker livskvaliteten i den korte tiden vi rusler rundt på planeten Tellus.
Vi håper dere lar dere inspirere, og at dere lytter litt ekstra på låtene og skivene vi, med hjertet i hånda, presenterer for dere.
Sivert Høyem: «Exiles» (album)
«Exiles» trenger litt tid; det er utvilsomt ikke en morgenfugl av et album. Minst tre gjennomlyttinger må til før solen står opp og sangfuglen synger av full røst. Og som han synger. Sivert Høyems dype og kraftfulle stemme høres ut som den har ligget og godgjort seg på bunnen av en brønn i flere år. Fra dypet av jordens fuktigere elementer slår den mot deg med kraft og fylde. Skal jeg tro poeten i meg. For ifølge ham er «Exiles»omgitt av en litterær og lyrisk atmosfære. Noe han selvfølgelig har helt rett i.
«Exiles» får meg til å tenke på artister og band som Leonard Cohen, Richard Thompsen, Nick Cave, The Waterboys, Tindersticks, Jackie Leven, Doll By Doll, R.E.M og Steve Earle. Ikke akkurat smågutter, med andre ord. Og så får det meg av en eller annen grunn til å tenke på Dantes «Inferno». Pretentious, moi? Nei da, det er bare idéhistorikeren i meg som trenger seg på. «Exiles» får meg i det hele tatt til å stoppe opp og tenke ganske ofte. Det føles som om tankeboblene omringer meg der jeg sitter og lar musikken temme tiden. Som stadig stopper opp. Akkurat som når du leser en spennende bok eller studerer et vakkert maleri. Litt sånn «Tiden står bom stille-magi», om du vil.
Åpningsporet «Love, Leave Me Alone» er storslått, ja, nesten desperat musikk, som sender tankene til The Waterboys den gangen de lagde «Big Music». En perfekt åpning som etterfølges av minst like fine «January 3rd», der Steve Earle møter R.E.M. Som igjen møter sin overmann i «Don’t Pass Me By», kanskje albumets beste spor, som settes i gang av en ensom slidegitar og et klimprende piano. Når mandolinene og trompetene etter hvert bygger ut lydbildet, er det bare å henge seg på knaggen og nyte.
Tittellåta er et musikalsk epos som drives fremover av en suggererende og tidvis desperat stemning. En låt med minst 40 i feber, som tidvis kan minne om Jackie Levens mystiske musikalske univers. Og teksten, vel den er av det skumle slaget. «Arcadians» får meg til å tenke på julaften. Og Richard Hawley. En fin ballade med herlig slidegitar og vakkert piano. I «Into The Sea» møtes The Waterboys og Nick Cave. Akustiske gitarer bygger opp stemningen før trommene for alvor pumper liv i låta. En bra låt som etterfølges av enda bedre, «Just A Little Closer Now«, som luller deg inn i ballademodus før gitarene gradvis annekterer låta. Finfint.
«Horseshoes» begynner litt labert, men tar seg etter hvert kraftig sammen. Det gjør heller ingenting at de gamle R.E.M-skivene flimrer forbi i sakte kino. «Black Cross» blir i dette selskapet som en parentes å regne. I motsetning til den balladeaktige «I’ve Been Meaning To Sing You This Song», som avslutter albumet på mesterlig vis.
