I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.
Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.
Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!
Luke 5. desember:
I dag har vi plukket ut det vi mener er tre av de beste platene som har blitt laget i år. Tre plater som garantert er med når Popklikk skal kåre årets beste musikk 2020. Men, hvor på lista de havner, se det vet vi ikke ennå.
Phoebe Bridgers: «Punisher»
For en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten. På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger. (Espen D.H. Olsen)
Sweetheart: «Sweetheart»
Musikken på «Sweeheart» er bygd opp rundt enkle melodilinjer, noe som på elegant vis synliggjør låtenes evne til å grave både dypt og møysommelig. Noe som er en aldri så liten bragd, for dette kunne, om man ikke har både teft og store doser musikalsk talent, fort blitt både endimensjonalt og kjedelig. Men det har det ikke blitt, snarer tvert i mot. Musikken treffer nemlig Popklikk rett i sjela. Noe de subtile grepene og de små detaljene i produksjonen skal ha mye av æren for. Hovedårsaken til at Sweetheart lykkes så godt ligger i magien som oppstår når stemmene til John Arne og Anne Mette smelter sammen. At John Arnes stemme spiller hovedrollen er egentlig underordnet, for uten Anne Mettes vokal hadde resultatet blitt et helt annet. For det er nettopp denne dynamikken som bærer plata framover. To vakre og vare stemmer som sammen bygger et musikalsk univers der det er plass til både ettertenksomhet, tristesse og håp. (Espen A. Amundsen)
Fiona Apple: «Fetch The Bolt Cutters»
Du skjønner det allerede etter de åpnende trillende pianotonene som bringer tankene til en tidlig Joni Mitchell eller Paul Simon i jazzinspirert modus. Det er mer på denne plata. Veldig mye mer enn det vi pleier å få. I en enestående parade av bærende, musikalsk triumferende låter, kommer overraskelsene tettere enn hagl på skytebanen – det begynner så smått i det Fiona Apple holder «you» lenger enn du forventer på åpningslåtas refreng og avrunder med underlige «faux opera»-stemmer i outroen i samme låt. Låt etter låt kommer med overraskende vendinger som utvider paletten uten at det rakner – det er en plate som sparker, jubler, fråder, fortviler og elsker – alt med en dose overbevisning jeg ikke har vært borti på veldig, veldig lenge. Årets plate. Minst. (Morten Solli)
