I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.
Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.
Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!
Luke 22. desember: «Christmas Must Be Tonight»
Du kommer deg ikke i kirka på julaften i år? Her kommer en liten juleandakt fra Popklikk. Jeg garanterer ikke at det teologiske nivået er høyere enn på en middels julaftenpreken, snarere tvert imot. Men er det så nøye? Nå senker vi skuldrene og drømmer om en bedre fremtid; aldri sterkere symbolisert enn gjennom det lille nyfødte barnet som ligger i krybben.
Julesanger verdt å høre
Jeg er såpass tradisjonsbunden at jeg som hovedregel mener at de fineste julesangene er norske, eller i det minste har norsk tekst. Ber kona meg om å sette på ei juleplate, tyr jeg som oftest til Sondre Bratlands album «Rosa frå Betlehem» fra 1992. Plata der Bratland får god hjelp av blant andre Iver Kleive bak orgel, Knut Reiersrud med gitar og PaoloaVinaccia på trommer på det som er noe av den flotteste julemusikken som er laget i Norge.
Men jeg er heller ikke helt fremmed for mer verdslige julesanger. Bob Dylan gav for vel 10 år siden ut julealbumet «Christmas From The Heart», albumet var alt annet enn man forventet fra Dylan, og videoen til låten «Must Be Santa» er så morsom at man kan grine. Den mer enn 70 år gamle «All I Want For Christmas Is My Two Front Teeth» med Spike Jones var en tidlig favoritt, og Otto Nielsens «Julekveld i Skogen», helst sunget av Rolf Just Nilsen, er og blir en rasende festlig parodi på sentimentaliteten som råder i jula; en sentimentalitet som jeg ikke en gang forsøker å styre unna selv.
Av nyere juletradisjoner er at jeg må høre Tom Waits’ «Christmas Card From A Hooker in Minneapolis» på lillejulaften; en moderne «Piken med Svovelstikkene», dette. Og så kommer jeg ikke utenom det forfyllede kjæresteparet som skjeller hverandre ut i sangen «Fairytale of New York», en låt sunget av Kirsty McColl og Shane McGowan fra The Pogues. BBC har nå sensurert sangen for mindreårige, noe jeg denne gangen ikke skal kommentere ytterligere utover at for meg forkynner den sangen juleevangeliet like godt som mye annet.
The Bands juleklassiker
Men nå nærmere vi oss kjernen i denne lille andakten. Robbie Robertson ble i 1974 far til en liten gutt, Sebastian. Han holder Sebastian i armene: «How could a little baby boy, bring the people so much joy». Opplevelsen var sterk, slik den ofte er når man holder et nyfødt uskyldig barn. Et barn som bringer håp og glede; glem arvesynden. Det er sagt at The Bands juleklassiker, skrevet av nettopp Robbie Robertson, handler like mye om Sebastian som om Jesus. Låten er riktignok skrevet i bibelsk språkdrakt (King James’ oversettelse), og innholdsmessig er det nesten ikke mulig å komme nærmere juleevangeliet ifølge evangelisten Lukas.
Sangen tar hyrdenes perspektiv, sliterne blant oss. I året som har gått kan man gjerne si at hyrdene er de fattige, ungdom, syke, helsepersonell og andre som har stått i frontlinjen for å bekjempe konsekvensene av pandemien. Mens de vise menn og kvinner gir oss smittevernregler og jobber med å utvikle vaksiner. Men i tillegg til dette. Noe annet. Noe mindre. Noe større! Et lite barn. Noen tar til seg den religiøse dimensjonen i juleevangeliet, andre synes den verdslige dimensjonen i den vakre fortellingen er nok. Troende eller ikke, julebudskapet forener på tvers av livssyn.
Når The Band spiller «Christmas Must Be Tonight» – det må være 1976-versjonen med hele The Band – lukter det stall og krybbe. Rick Danko synger, slik bare han kunne, godt hjulpet av øvrige medlemmer både på vokal og med det herlige lydbildet The Band hadde på det beste. Jeg blir aldri lei av denne egentlig nokså enkle låten. Glem min beskrivelse av låten, bare ta imot på egne premisser:
«Come down to the manger, see the little stranger
Wrapped in swaddling clothes, the prince of peace
Wheels start turning, torches start burning
And the old wise men journey from the East
How a little baby boy bring the people so much joy
Son of a carpenter, Mary carried the light
This must be Christmas, must be tonight»
God jul!
