Pubrock, hva var nå det igjen?

En gjeng bluestunge herrer med eller uten møkkete dresser som dundret løs på gitarer og sang med leppa tredd rundt mikrofonen? Som for eksempel Dr. Feelgood, Ducks Deluxe, Eddie & The Hot Rods eller Flamin’ Groovies?

Absolutt.

Eller hva med en liten horde relativt unge menn som digga band som The Band eller Them, og som vektla det melodiøse og tidvis lettbente? Som for eksempel Brinsley Schwart Band, The Ace, Eggs Over Easy eller Kursaal Flyers?

Joda.

Hva så med rocka gutter som var litt slitne av glamrock, progrock og laaaange gitarsoloer? Som for eksempel Dave Edmunds, Mickey Jupp eller Billy Bremner?

Definitivt.

Fantes det kanskje også en gjeng sinte, relativt unge menn som likte å bruke de få grepene de kunne og som på mystisk vis så for seg  at musikkuniverset var i ferd med å eksplodere? Som for eksempel The Stranglers, The 101ers eller The Damned?

Jada.

Man hva har dette med puber å gjøre?

Enkelt. Nesten alle de ovennevnte bandene spilte musikken sin i små og store puber  i England (hovedsakelig i London) fra sånn cirka 1973 til og med sånn cirka 1976.

Før punken slo knockout på (nesten) hele bøtteballetten ( jada, vi vet at The Damned først og fremst forbindes med punk).

Om Graham Parker og Elvis Costello lagde pubrock? Nja, kanskje, kanskje ikke, men det faktum at de første skivene deres ble produsert av Nick Lowe (Brinsley Schwarz Band) avgjorde saken.

Det skal også nevnes at Stiff Records, som ga ut det som av mange regnes som den første punksingelen; The Damneds «New Rose», så dagens lys mye takket være et lån på 400 pund fra Dr. Feelgoods Lee Brilleaux.

Hvem som var Stiffs husprodusent?

Nick Lowe, så klart!

Om vi kunne skrevet langt mer om fenomenet pubrock?

Absolutt og definitivt!