I en duvende slapp sommerferie har Popklikk hentet fram anmeldelser av fem knallgode album fra arkivet. Grunnen til at platene er solbrente, skyldes at vi har hørt særdeles mye på dem med sola hengende over oss som en brennheit følgesvenn. Spilleliste nederst i saken er naturlig nok gloheit.
Kacey & Clayton: «The Siren’s Song» (album)
Selvom kanadierne Kacey & Clayton fisker mest i countrydammen, slenger de også inn store doser meloditeft og vestkystvibber i gryta. Kaceys vokal er utsøkt, noe som også kan sies om Claytons gitarspill. Liker du artister som Fleetwood Mac, Richard & Linda Thompson og Joni Mitchell, er dette en plate for deg. Om man kan skimte produsent Jeff Tweedy i lydkulissene? Absolutt, men duoen står mer enn godt nok på egne ben.
The Lemon Twigs: «Go To School» (album)
På «Go To School» møtes rockopera, cabaret, musical, pop og rock i skjønn forening. Musikalske referanser svinger fram og tilbake mellom blant andre Harry Nilsson, Queen, Lynyrd Skynyrd, Meat Loaf, Todd Rundgren, The Beatles. Rufus Wainwright, Big Star, Foxygen og The Voidz. Rett som det er slenger brødreparet fra Long Island, Michael and Brian D’Addario, inn et halv tonn med strykere eller blåsere. Rolige partier tar plutselig rennefart og eksploderer i noe mye større. Pianoet er ofte hjertet i musikken, men fordi variasjonen i hver enkelt låt ofte er relativt frisk, er avstanden mellom tøffe gitarriff, et stilig hus på prærien eller en vegg med strykere, aldri lang.
Gruff Rhys: «Babelsberg» (album)
Etter noen nydelige, om enn til tider ujevne, plater lander Super Furry Animals-sjefen Gruff Rhys med sitt femte soloalbum. Et stort pop-album, fylt med crooner-ballader, litt country-twang og strykere. Av og til høres Gruff nesten ut som Leonard Cohen, mens vokalen i andre låter sender tankene i retning Stuart Staples fra Tindersticks eller Lee Hazlewood. Tekstene er av det metaforiske slaget, men jeg har på følelsen at tittelen «Babelsberg» henspiller på et slags Babel der alle roper høyt, men i økende grad ikke forstår hverandre. Litt politisk bitt der, altså. Låtene er uansett supre, små lommesymfonier a la Scott Walker eller the Beatles… eller bare Super Furry Animals.
The Beths: «Future Me Hates Me» (album)
«Future Me Hates Me» er debutalbumet til The Beths fra Auckland, New Zealand. Bandet består av fire tidligere jazz-studenter, men frykt ikke: dette er glitrende høyoktan, gitardominert powerpop av raske, kvikke ungdommelige sporten vi aldri går lei av, anført av vokalist Elizabeth Stokes. Band som Best Coast, Sleater-Kinney og The Pains of Being Pure at Heart er brukbare referanser, eller the Go-Go’s og tidlig the Bangles, for den saks skyld. Morsomt, friskt og feiende flott!
The Coral: «Move Through The Dawn» (album)
At The Coral, som for det meste har oppholdt seg i et psykedelisk landskap med røttene i 60-tallet, på sitt nye album rett som det er høres ut som Electric Light Orchestra, var ikke akkurat ventet. Men du verden som det funker! Den romslige produksjonen gir låtene god plass til både å leke seg og å være tett på lytteren. De tre åpningslåtene er ren dynamitt og fremragende eksempler på hvordan man fusjonerer 60-og 70-tallet på en smart og svært iørefallende måte. Balladene «Eyes On The Moon» og «After The Fair» maler fine strøk på The Corals mest pop’ete album så langt i karrieren.
