De store årene for powerpopen er utvilsomt 1976-1980. Jeg har plukket ut mine ti favorittsanger for hvert år og presenterer dem over de nærmeste ukene her på Popklikk.
Av Øyvind Ødegaard
Først minner jeg om «Reglene» for powerpop:
Siden det finnes så mye bra powerpop tillates ingen artister mer enn én representasjon på listene totalt over de fem årene.Det er tillatt å være uenig i reglene eller utvalget til topplistene, men ikke på en slik måte at det går utover artikkelforfatterens autoritet.
Da burde vi være klare for de ti beste sangene fra 1976 og «The Big Power Pop Explosion»:
Tidenes beste plate! Det er et par andre som er oppe og nikker på siden av den i min platehylle, men så langt har ingen passert The Nerves sin EP. Så god og viktig er den for meg. The Nerves bestod av tre unge LA-karer, nylig rundet 20, som kun fikk gitt ut denne platen. Etter en anstrengende turne med Ramones (hvem ville trodd det?) i 1977 var det allerede slutt. I powerpopkretser står de likevel igjen som en «omvendt supergruppe» ved at alle de tre medlemmene, Jack Lee på gitar, Peter Case på bass og Paul Collins på trommer, gikk videre til større ting. (Supergruppe er vanligvis brukt om berømte artister som finner sammen. Tenk Emerson, Lake & Palmer. Eller helst ikke). Jack Lee sikret pensjonen ved å skrive to megahits: “Hanging On The Telephone” for Blondie og “Come Back And Stay” for Paul Young. Peter Case gikk videre til Plimsouls og Paul Collins til sitt The Beat. Alle tre er fortsatt aktive den dag i dag.
De fire låtene på denne EP-en er storveis, men aller best klinger andresporet «When You Find Out». For meg har den ikke en overflødig lyd, og heller ikke en lyd som savnes. Et tett komp, klinisk rytmegitar, uvanlig sterk vokal og perfekte harmonier. Jeg elsker hvordan kompet synes å ligge et lite hundredel foran og pisker melodien fremover. Denne utgivelsen er også viktig fordi den markerer overgangen til DIY-holdningen (Do It Yourself) som skulle gjennomsyre mye av punken, powerpopen og new waven resten av 70-tallet. Enkle innspillinger rett fra gutterommet og utgitt på 7-tommer privat eller på nystartete, uavhengige selskaper. Opplagene var små og distribusjonen elendig. Det betyr at det koster deg dyrt om du vil prøve å skaffe deg et eksemplar av The Nerves EP i dag. På bruktmarkedet får du nesten tusen brukte Paul Young LP–er for prisen av denne. Av og til føles verden rettferdig.
Flamin’ Groovies var allerede gamle travere da de på magisk vis traff powerpop-tonen perfekt med denne låta hentet fra LP-en med samme navn. Fra 1968 hadde de gitt ut varianter av garasje, psych, blues, boogie og Stones-rock uten at veldig mange brydde seg (til tross for at «Slow Death» og flere til er klassikere). Men så meldte de overgang fra Stones til Beatles i 1976 og plutselig satt den. «Shake Some Action» er vel det nærmeste vi kommer et powerpop-anthem. Mesteparten av endringen i lydbildet må tilskrives produsentene Dave Edmunds og Greg Shaw. Det mest skitne og gjørmete er vasket bort og erstattet med «pure pop for now people», som Nick Lowe uttrykte det. Ikke minst tar gitarlyden turen tilbake til 60-tallet. En anmelder mente at «musikken var funnet opp på ny» med denne låta. Samme mann mente at denne alene ville drepe discoen som herjet på denne tiden. Platekjøperne var ikke helt overbevist, selv om den solgte ganske så bra i England.
Jeg kan høre hva som nå ropes ut i de tusen hjem: «Nå har det klikka for gamle Ødegaard. Er Blue Ôyster Cult også powerpop nå, lissom?». Til dere vil jeg svare: Bandet er det vanligvis ikke, men det er derimot låten til de grader. Hva ved «(Don’t Fear) The Reaper» er ikke powerpop? Den klingende gitaren, den smektende vokalen eller de perfekte harmoniene? Jeg kan gå med at teksten, om selveste mannen med ljåen, ikke passer sjangeren helt, selv om den egentlig handler om ulykkelig kjærlighet. Parentes i låttittel er også ufattelig dølt. Andre vil kanskje reagere på det metalliske slagverket i starten. Som faktisk viser seg å være fastlimte kubjeller. For meg har de nesten samme oppkvikkende effekt som handclaps ville hatt. Så klare plusspoeng for kubjeller der altså (men for å unngå eventuelle misforståelser: dette gjelder ikke Postens utsendte til håndballjentenes kamper). Sangen gikk fortjent til 12. plass på Billboardlista og er bandets største hit. Så langt har jeg til gode å møte noen som ikke liker denne.
Fra det selvtitulerte debutalbumet, innspilt på 200-årsdagen for USAs opprettelse, stormer «American Girl» ut av høyttalerne. Tom Pettys og Mike Campbells samstemte Rickenbackere teppelegger hele åpningen med klingende vellyd. Det er en dårlig bevart hemmelighet at Petty var sterkt inspirert av Roger McGuinn og The Byrds. Ifølge legenden skal Roger McGuinn ha spurt manageren sin første gang han hørte «American Girl»: – Når skrev jeg den sangen egentlig? Roger likte den så godt at han spilte inn sin egen versjon året etter til sitt soloalbum «Thunderbyrd». Der er det vokalen som er mest lik originalen, gitarspillet er skuffende tafatt.
På originalen legger vi også merke til at Phil Seymour fra Dwight Twilley Band står for all koring. Den er gitt ut på lille Shelter Records (akkurat som Twilley også ble), og det hjalp ikke på karrierestarten til noen av dem. Det gikk mye lenger tid før Tom Petty slo gjennom enn hva rettferdig ville vært. Et «not so fun fact» er at dette ikke bare er den første sangen Tom Petty spilte inn. Det er også den siste sangen han fremførte live, som siste ekstranummer bare noen før dager før han døde i 2017.
Engelske Trevor White har hatt en ganske rikholdig karriere, men det er likevel denne eneste soloutgivelsen hans som står igjen som det definitive høydepunktet. Det er en sukkerpille av en låt: Deilig jamrende gitar, stramt komp og nydelig harmonisang. Burde vært en hit, men i mangelen på det er den arkivert under den etter hvert fyldige kategorien «Non Hit Wonder». Trevor var tidligere bandleder i The Jook, som gav ut et knippe singler det også et verdt å bruke noen sekunder på. Han var også med i Popklikks store helter i Sparks på to av deres album, «Propaganda» og «Indiscreet», og deltok på deres verdensturneer midt på 70-tallet. PÅ slutten av 70-tallet opplevde han bra suksess som medlem av new wave-bandet Radio Stars, som ga ut to album og åtte singler. Ingen av dem når «Crazy Kids» til knærne, naturligvis.
Dette er en hyllest til Michael Brown. Han skrev to av 60-tallets beste sanger som 16-åring og ga dem ut med sitt eget band (eller kammerorkester) The Left Banke i 1966: «Walk Away Renée», særlig gjort kjent av Four Tops, og den guddommelige «Pretty Ballerina». Begge sangene brukte mye strykere, blåsere og tangenter og dermed havnet Left Banke i den festlige bagen «barokk pop». På første halvdel av 70-tallet fortsatte Michael Brown ferden med bandet Stories, som ga ut tre album og åtte singler med brukbar suksess. Så er vi kommet frem til 1976 og hans nye band The Beckies og det selvtitulerte albumet. Herfra har jeg valgt ut Michaels semiballade «One Of These Days». Nok en nydelig og smektende komposisjon. Produksjon og vokal bringer tankene i retning av Raspberries. Det ble dessverre med denne ene LP-en for The Beckies. Og siden har ingen sett eller hørt mer til Michael Brown. Snufs.
Verden blir ofte drevet fremover av driftige og vidsynte mennesker. En av disse er Terry Ork, som i 1975 laget sitt eget plateselskap, Ork Records, med mål om å gi ut de største talentene han kom over. Dette skulle inkludere debutsinglene til senere størrelser som Television, Richard Hell, Alex Chilton og Chris Stamey, samt våre herværende helter i Marbles. De spilte hyppig på den legendariske New York-scenen CBGB’s sammen med navn som Ramones og Blondie og rakk å gi ut to singler før eventyret var over etter et drøyt år. De skilte seg ut fra sine samtidige med like skjorter og slips, bollesveis og mer vekt på harmonisert pop enn rocka power. «Red Lights» er debutsingelen, innspilt på kjøkkenet til Terry Ork med en 4-spors lydopptaker. Dette er DIY-pop av beste merke, hvor refrenget er atten ganger mer fengende enn verset.
Dette er en obskur og merkelig utgivelse linket til selveste skaperen av «Wall of Sound», Phil Spector. Brødrene Dan og David Kessel var i en årrekke studiomusikere for Spector, og i 1976 fikk de sjansen til å spille inn sin egen låt «Baby Hold On» under bandnavnet Stars In The Sky. Det ble med denne ene singelen, og det må nesten anses som en grov forbrytelse. Det skulle ikke forundre meg om det er Spectors skyld, som med så mye annet. Powerpop-menigheten får uansett være takknemlige for denne perlen, litt uvant drevet frem av akustiske gitarer, men med sedvanlige harmonier og en frekk gitarsolo. Denne kan du trygt sette på hvis svigermor ber om å høre noe «ny» musikk hun ikke har hørt før.
Jeg var lenge i tvil om jeg skulle ha med denne, men det var ingen vei utenom selv om jeg på denne tiden først og fremst har Nick Lowe i kategorien new wave med opphav i pubrocken. Saken er jo at dette er den aller første utgivelsen på det nye Londonbaserte Stiff Records, som de neste fem årene sannsynligvis var verdens viktigste plateselskap med navn som The Damned, Elvis Costello, Ian Dury, Devo, Madness og Pogues (og et hundretalls til) på samvittigheten. I Storbritannia utløste Stiff en eksplosjon i DIY, kreativitet og kvalitet som tvang de etablerte plateselskapene til å tenke nytt. Litt høykvalitet powerpop ble det også plass til, som vi kommer tilbake til de neste ukene. Nick Lowe er jo en låtsmed og artist av de sjeldne, som jeg antar at vi alle elsker. Det har uansett skjedd større overgrep i musikkhistorien enn å putte hans debutsingel «So It Goes» på en liste over de beste powerpoplåtene fra 1976.
Jeg avslutter med to av Stiff Records mange minneverdige slagord:
Snakk med en voksen med platespiller om du ikke forstod den siste.
Oppsøk fastlegen om du ikke forstod den første.
Neste gang: Det fantastiske 1977!
