Jeg fortsetter gjennomgangen av mine ti favorittsanger fra de gyldne powerpopårene 1976-1980. Turen er kommet til det fantastiske rockeåret 1977.
Av Øyvind Ødegaard
Kreativiteten og skapergleden blomstret og de nye, små og uavhengige plateselskapene i London, New York og andre storbyer pøste ut singler i raskt tempo. På menyen var mange av de nye artistene som henga seg til powerpop. På med skinnslipset og gjør deg klar til å tappe og klappe med.
Eddie & The Hot Rods var langt viktigere for fremveksten av punken enn de var for powerpopen. De ga ut hele fem singler med skitne r&b-låter i 1976 som inspirerte mange punkere in spe. Når de i tillegg hadde et live-debuterende Sex Pistols som oppvarmere på legendariske Marquee Club havnet de selv raskt i punkebagen. Derfra ble de riktignok raskt kastet ut da det viste seg at de bare spilte «rock». Som den aldeles vanvittig fengende «Do Anything You Wanna Do», skrevet og produsert av Ed Hollis (broren til en annen mester av vellyd, Mark Hollis i Talk Talk). En sang som drives frem av akkurat passe aggressive gitarer og med en tekst som gikk rett hjem hos kidsa. Den store helten her er likevel klappingen (handclaps) i refrenget. Popklikk applauderer også de britiske platekjøperne, som fikk den inn på 9. plass på singellista. Er du litt nedfor, sett på denne og gjør som du vil.
The Real Kids fra Boston havner vekselvis i kategoriene garasje, punk og powerpop. De ga ut et bejublet, selvtitulert album i 1977 og derfra er «All Kindsa Girls» den store stjernen. Gitarene er i overkant aggressive, men melodi og tekst gjør at den for meg er et av de tryggere valg når powerpopklassikere skal plukkes ut. Og hva skal vi si om omslagsbildet? Ganske så sjarmerende og nok et eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord. Selv om John Felice gjør et helhjertet forsøk i refrenget: «All kindsa girls, all kindsa girls. I think I’m falling in love again. All kindsa girls, all kindsa girls. They make me glad I’m a man».
Cheap Trick er fortsatt relativt godt gående etter 17 album, 3900 konserter og 45 år i manesjen. Lenge trodde jeg de var en duo. Plateselskapet avbildet vanligvis bare de to posterboyene Robin Zander og Tom Peterson (se singelomslaget over), mens «klovn» Rick Nielsen og «kloning av tysk diktator og pølsespisende revisor», Bun Carlos, ble henvist til innercoveret. Kanskje tok Epic lærdom av debutalbumet som floppet og hvor alle fire var avbildet. Uansett trillet hitene ut av ermet til Rick Nielsen. «I Want You To Want Me» er den første jeg hørte (på min viktigste kilde til ny musikk den gang – Poporama på svensk P3 med fantastiske Kai Kindvall), men jeg kunne like gjerne tatt med «Surrender» eller «California Man» fra 1978. Suksessen var særlig stor i Japan, hvor Cheap Trick ble ansett som de største siden Beatles. På mange vis tror jeg de er opphavet til «Big In Japan»-fenomenet (som så mange norske artister visstnok skal ha nytt godt av senere). Og vi har plass til en fun fact om bandnavnets opphav: Når Rick Nielsen så Slade i 1973 kommenterte han at disse brukte «all the cheap tricks in the book». Med «I Want You To Want Me» er det lett å hevde at også Cheap Trick lærte seg denne kunsten raskt. Bandet ble inkludert i Rock and Roll Hall of Fame i 2016.
Veldig mange av artistene jeg har plukket ut hadde svært korte karrierer. Engelske Advertising er intet unntak. Det ble med en LP – den ganske så sjarmerende «Jingles» – som ga oss to singler, «Lipstick» og «Stolen Love». På sistnevnte er alle powerpopens elementer på plass. Røff gitar, et slagverk som illuderer handclaps i versene, fengende refreng med harmonier og en sjangerkorrekt tekst. Som med mange av de andre her – en sang å bli glad av og glad i.
Denne gjengen vet jeg ingenting om annet enn at de var fra Chicago og nøyde seg med denne ene singelen utgitt på eget selskap. På oppfinnsomhetsskalaen for mest kreative bandnavn er det bare The Band som redder The Names fra sisteplass. Poeng utdeles derimot til bildeomslaget som er perfekt DIY både i form og utførelse. På «Why Can’t It Be» bys vi på smektende vokal med sedvanlig harmonisk refrengkoring. Og ikke minst på en gitarlyd som ville gjort både Cyril Jordan og Chris Wilson i Flamin’ Groovies stolte.
Denne sangen har en litt mer komplisert melodilinje, som man må bruke lengre tid på å komme under huden på, ikke ulikt Tommys store helter og kompiser i Big Star. Den er også interessant ved at det på mange måter er gitarlinja som utgjør et vokalløst refreng. Hoehns første band, Prix, ga ut to singler med bidrag fra både Alex Chilton og Chris Bell. Tjenesten ble gjengjeldt da Hoehn bidro med vokal til Big Stars svanesang, Third/SisterLovers. Til de av dere som ikke kan få nok Big Star kan Hoehns debutalbum fra 1978, «Spacebreak», trygt anbefales.
Når du som amerikaner tar bandnavnet «Kusma» er det temmelig åpenbart at du ikke sikter mot toppen av hitlistene. Derimot får du lov til å gi ut én singel – på legendariske BOMP – og synge om krokodilletårer. En fin liten sang med en gitar i insisterende form på versene og med handclaps og harmonier i refrenget. Jaggu har de ikke rappet kubjella fra «(Don’t Fear) The Reaper» i versene også. Komponist, vokalist og frontmann Kristian Hoffman har i nyere tid gitt ut mye fin powerpop solo. Han har også vært med i turnebandene til Dave Davies og Rufus Wainwright.
Må ikke forveksles med det samtidige punkebandet fra San Diego. Våre gutter i The Zeros er fra London og rakk å gi ut halvannen singel. Debuten «Radio Fun» ligger i grenselandet til punk med sitt frenetiske tempo, gitarspill og råtne produksjon, men refrengets melodi og koring setter den rett inn i powerpophylla mi. Den er innspilt hos den legendariske radio-DJen John Peel i BBC. Det vakte for øvrig stor og berettiget oppsikt i Norge da Peel ga The Aller Værste! heavy rotation på sitt radioprogram i 1980. Han skjønte selvfølgelig ikke et kvekk av tekstene, men han var rask til å kjenne igjen genial musikk, Mr. Peel. Inskripsjonen på gravsteinen hans lyder for øvrig «Teenage dreams so hard to beat», som selvfølgelig er åpningsfrasen fra «Teenage Kicks» med Undertones.
Chris Stamey er en slags yppersteprest for mange i powerpop-menigheten. Debuten kom i 1976 med bandet Sneakers sammen med Will Rigby og den senere REM-produsenten Mitch Easter. De ga ut en EP som flere lesere ønsket inn på 1976-lista her. Men først og fremst er han husket for innsatsen i dB’s på 80-tallet, sammen med den samme Rigby og Peter Holsapple. «The Summer Sun» er Stameys solodebut, gitt ut på tidligere omtalte Ork. Jeg synes den lider litt under tidvis halvsur vokal, men den har så mange quirky og sjarmerende elementer at den sniker seg med på tiendeplass. Den er noe så sjeldent som en powerpoplåt som vokser på deg. Produksjonen til Alex Chilton gir plass til en av de fineste «gitarsoloene» jeg kjenner til. Legg også merke til at den meget sparsommelige bruken av xylofon!
Neste gang: Topp 10 fra det aller beste året: 1978!
Og her har du spillelista (Spotify)
