1978. Året der rullebrettet blir totalforbudt i Norge. Argentina vinner fotball-VM og jeg trenger mange uker på å hente meg inn igjen. På musikkfronten er de fleste dinosaurene endelig døde eller sterkt funksjonshemmete.

Av Øyvind Ødegaard 

Hos pønkerne ruster sikkerhetsnålene og hanekammene faller ned til ørene. I den andre enden av skalaen er discoen i storform med stadig høyere hår og strammere lateks. Litt på sidelinjen når powerpopen sitt kvalitetsmessig høyeste nivå. Det gjør jobben med å kåre topp 10 veldig krevende, og mange av mine personlige favoritter kommer ikke med.

Diodes fra Canada er totalt ukjent for de store massene. Et fun fact er at da ett av Canadas største ukeblad, Maclean’s, skulle kåre de største nasjonale fremtidshåpene for 1978 trakk de frem to navn: Wayne Gretzky og The Diodes. Vel, ett av to er ikke så verst selv om det hadde vært stas om Gretzky også hadde slått gjennom. Det er mange som er i godt slag på «Tired Of Waking Up Tired». Paul Robinson, den krispe vokalisten som aldri får fred. Hver gang han kommer til «Waking Up Tired» kommer det et umiddelbart ekko fra koret. Ahhhh. Den utrolig catchy gitaren, den økonomiske hi-haten og til og med keyboardet sine breaks (ja, av og til er det lov). To minutter og 48 sekunder med perfeksjon.

Nok en perfekt låt med et herlig driv. Det er særlig gitarene som utmerker seg med passelige mengder tyveri fra både Badfinger, Searchers og Byrds. The Records var musikalsk i utakt med den britiske musikkpressen, og til tross for et knippe kruttsterke singler ble det med høflig omtale, men ellers skuldertrekk. Debutsingelen «Starry Eyes» ble en liten hit i USA, kanskje ikke så rart da den låter litt amerikansk. En av deres senere singler, den fabelaktige «Hearts In Her Eyes», ga de bort til ingen ringere enn The Searchers før de selv ga den ut i 1980. Trommeslager Will Birch har i senere år vært en bejublet musikkskribent.

Chris Bell var den ene kreative halvdelen i Big Star. I 1978 ble han, etter et ublidt møte med et tre, et svært lite velkomment medlem av «27-klubben», som allerede talte navn som Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison og Pete Ham (og som siden er supplert med helter som D. Boon og Kurt Cobain). Rett i forkant hadde han vært i studio og spilt inn et legendarisk soloalbum, som det skulle gå 15 år før ble utgitt. En singel rakk han å gi ut i 1978, litt tragisk/ironisk på Car Records, med de nydelige sangene «I Am The Cosmos» og «You And Your Sister». Begge låtene ble i 1991 ytterligere udødeliggjort av This Mortal Coil på albumet «Blood».

Londons The Only Ones er ett av mange eksempler for et typisk fenomen den gang da. Bandet gir ut debutsingelen på et lokalt lite og uavhengig plateselskap. Musikkpressen får tidlig øynene opp for «punk» som det neste store og gir The Only Ones toppkarakterer. De store plateselskapene har panikk for å bli akterutseilt og signerer dem en etter en. CBS vinner konkurransen og den episke «Another Girl, Another Planet» er første singel ut. Dere kjenner den alle, og den er selvsagt nær umulig å toppe. Sprøyter gjør likevel at det går fort nedover med bandet. Vokalist Peter Perrett skal visstnok ha livnært seg som narkoselger i 20 år for å finansiere eget misbruk. I det lyset er det et gledelig mirakel at han med sin solodebut «How The West Was Won» stod for ett av 2017s aller beste album.

Denne gjengen er vanskelig å sette i en bestemt bås, men det selvtitulerte debutalbumet fra 1978 kan trygt plasseres på powerpopens pensumliste. «My Best Friend’s Girl» innfrir på det meste. Den distinkte og hakkende gitaren, korsangen og håndklappingen. De slipper også unna med et diskret keyboard. Teksten burde ha et velkjent tema for Popklikks lesere. Opp med henda de som aldri har hatt et ensidig, emosjonelt avstandsforhold til sin bestevennens kjæreste. The Cars ble tatt opp i Hall of Fame for to år siden, akkurat i tide før sjef Ric Okasek pakket popbagen og ble gjenforent med Alex Chilton, Tom Petty og alle de andre guttene.

The Paley Brothers er noe så uvanlig som – brødre! De fikk gitt ut en LP på Sire før det var over (visstnok igjen takket være Phil Spector). Sangen jeg har valgt ga navn til den første Rhino-samleren med powerpop på 90-tallet. Den utmerker seg særlig med «hey»-kompet i verset og den høytflyvende koringen i refrenget. Andy Paley har siden produsert album med mange helter: Real Kids, Jonathan Richman, Brian Wilson, Chris Isaak, Richard X Heyman og Greenberry Woods. Den ikke helt talentløse Brian Wilson skal ha sagt at Andy Paley er «the most frighteningly talented person that I’ve met».

Da går turen til Sverige! Kvaliteten på musikken i Skandinavia i 1978 var trøstesløse greier. Ansiktshåret og slengbuksene dominerte fortsatt og det mest spennende hos unge Ødegaard var Jahn Teigen/Prima Vera, Kim Larsen/Gasolin og ABBA. Det skulle nesten skrives 1980 før de første skandinaviske utgivelsene innen pønk og powerpop så nattens mørke. Med noen hederlige unntak selvsagt. Stockholmerne i Mandarines er blant de virkelige pionerene. Det ble med denne ene EPen, hvor de tre andre sangene har et sjarmerende «swenglish» og det er ikke umulig å høre på den fantastisk fengende «Trust You» heller. Av og til er 1 minutt og 24 sekunder nok.

Hvilken britisk artist har gitt ut flest gode singler? På 60-tallet temmelig ubestridt Beatles. På 80-tallet The Smiths. På 90-tallet muligens Oasis (men her pågår vel britpopkampen fortsatt). På 70-tallet har jeg Elton John foran Buzzcocks (men forstår om andre har Bowie eller andre). Pete Shelley et co er svære og deres betydning for samtid og ettertid kan neppe overvurderes. Sangen jeg har valgt ut er jo eviggrønn og den mest powerpopete av alle i Buzzcockskatalogen.

Dette er karen som startet Blondie sammen med Debbie Harry og Chris Stein. Han skrev debutsingelen «X Offender» og flere av de andre sangene på debutalbumet «Blondie» i 1976. Året etter gikk han solo og denne singelen ble hans eneste epos. Utgitt i Los Angeles med Mumps (se topp 10 fra 1977) som backingband er «The First One» virkelig klassisk powerpop.

https://www.youtube.com/watch?v=ihBx34TEFXw

 

I min bok er Moon Martin en stor artist og komponist. Han har skrevet en lang rekke hits, blant annet «Bad Case Of Loving You» som ble Robert Palmers store gjennombrudd. Med sanger som «Hot Night In Dallas» burde verdensherredømme være det neste, men på denne tiden brukte nok ikke plateselskapene mest penger på stylister. En perfekt bollesveis og røde brilleinnfatninger med svakt rosa glass var nok ikke det som skulle til. Hvor mange andre store artister har ikke blitt hindret av sine briller? Jeg kan med sikkerhet nevne Manfred Mann og særlig The Zombies. Og hva med Rune Larsen? Platekjøperne skulle bare visst hvor mange av dagens superstjerner som bruker linser. Moon Martin døde 11. mai i år. Med brillene på.

Powerpop del 1 https://www.popklikk.no/musikk/powerpop-del-1-pionerene-1963-75/

Powerpop del 2 https://www.popklikk.no/musikk/powerpop-del-2-topp-10-fra-1976/

Powerpop del 3 https://www.popklikk.no/musikk/powerpop-del-3-topp-10-fra-1977/?fbclid=IwAR2_-UEf20cfYiBJ_Mch7GV5pP7mFdCyN-tEI_1KLqHChBNuysoFNiQz4X4