Plateanmeldelser: the dates – «ask again later» (album)/Supercrush – «Never Let You Drift Away» (album)

Stjerneprodusenten og punkeren Steve Albini sa dette for noen år tilbake: «I cannot bring myself to use the term “power pop. Catchy, mock-descriptive terms are for dilettantes and journalists. I guess you could say I think this music is for pussies and should be stopped.”  

Kanskje er vi en pysete gjeng, vi som setter pris på melodiøs popmusikk med litt trøkkete gitarer, koring og refrenger som løfter sommerdagen enda et steg eller lyser opp den mørke høstkvelden. Men, mange av oss har det gøy da, mens vi holder på med dette musikkopplegget der vi prøver å finne nye låter, plater og artister å digge.

Tidligere i sommer skrev vi i Popklikk om band som Starbelly og Bird Streets, to finfine gitarpop-album som altfor få kommer til å høre på. Uansett sto entusiasmen i taket i sommerferie-residensen da deler av redaksjonen oppdaget disse melodiøse perlene av noen album.

Og nå… nå er vi der igjen. Sorry Mr Albini, keep calm and carry on!

Perfekt timet til hverdagslivets repetetive rytme, oppdaget Popklikk-Espen (den yngre) et par nydelige powerpop-album som du bare må høre hvis du liker den slags. (Og det gjør du sikkert siden du leser Popklikk?).

the dates er bandprosjektet til Garrett Goddard som blant annet har spilt trommer for Girls som ga ut et par meget fine plater i starten av 2000-tallet. I the dates er det ganske ukomplisert og rett-fram powerpop som strømmer ut av høyttalerne. Fra de første tonene i åpningslåta «any other nite» er standarden satt. Lett skurrete gitarer, en insisterende bassgang og fint trommedriv over en tekst om hverdagslivets stadig gjentakende rytme: «This night could be any other night». Det låter friskt på den måten Teenage Fanclub alltid har gitt oss store gleder.

«star» åpner med en fin akustisk gitar, men glir raskt over i en deilig cruncy poprock-låt med den der litt skeive gitarsoloen og finfin koring. Som den gode powerpop-mannen han er kanaliserer Goddard så klart Ardent Studios og Big Star pent inn i flere låter. Singelen «fridaynite @ vineland» er mest framtredende i så måte. En vanedannende låt rett og slett. De første lyttingene låt den helt greit, men så var den plutselig under huden, og settes nå på i alle mulige situasjoner og tilstander: «Is there room for two (ooh ooh ohh) / Friday night at Vineland (ooh ooh ooh) / Want to be with you (ooh ooh ooh) / Friday night at Vineland».

I «TRU wolfpack» tar Goddard tempoet og støyen noen knepp ned, men han tar det igjen til gagns i supercatchy powerpop’ere som «pennies 4 you» og tenårs-hymnen «summer girl». Det er nostalgisk og null staffasje rundt the dates. Her er det låtene som står i sentrum. Og det er alt vi trenger, som regel.

—-

Evan Dando, Teenage Fanclub, Sloan, Weezer og Swervedriver har fått noen unger og de heter Supercrush. De er fra Seattle og pleide å spille i hardcore-band, men så ville de heller drive med powerpop i stedet! Så veldig mye mer trenger du vel egentlig ikke å vite? Ok, noe skal vi by på.

Supercrush har de siste årene gitt ut flere syv-tommere med supercatchy powerpop og nittitallsinspirert gitarmusikk. Mens de spiller inn et skikkelig album har de med «Never Let You Drift Away» samlet syv-tommerne på en plate og slengt på et par bonus-spor.

De ti låtene viser en viss utvikling, fra de første låtene som høres ut som tidlig Sloan, via Teenage Fanclub-perler til mer utflytende skotitting som minner ikke så rent lite om de engelske heltene i Swervedriver. Låtskrivingen er klokkeklar på dette albumet, Supercrush kaster ikke bort tiden. Her er det rett på, inn i catchy riff, små krydrete gitarsoloer, tøffe trommer og den litt tilbaketrukne vokalen som kjennetegnet mye av nittitallsmusikken.

De krydrer med fine harmonier og hooksene som trekker deg inn er sjelden langt unna. Hør bare på gitarene i bakgrunnen på «Melt Into You (Drift Away)» eller den deilige dobbeltvokalen i «I Don’t Wanna Be Sad Anymore». Det bittersøte refrenget er klassisk powerpop: «I don’t wanna be / sad anymore (anymore…) / so I’m walking out that door / I don’t wanna make you mad anymore / so I’m walking out that door».

Supercrush kan også dette med å trykke ut ukompliserte to-minutters perler. «I’ve Been Around» er kroneksemplet. Rett og slett en uimotståelig låt! Neste låt ut er «Brutal Honesty» som åpenbart tar noe inspirasjon fra den typen av mid-tempo-låter som Gerard Love skrev for Teenage Fanclub i starten av deres karriere. «Walking Backwards» kan minne litt om streitere britpop, med en smittende tamburin og svingete komp.

Så avsluttes denne samleren med to litt utypiske låter av den mer dvelende sorten, litt nærmere shoegaze kanskje, enn powerpop, men fortsatt med catchy melodier og hooks i bunnen så klart.

Hvis du liker vinyl, løp og kjøp, det er ikke mange eksemplarene igjen, tror vi. Hvis du strømmer, strøm så Hafslund lurer på hva som har skjedd med strømforbruket ditt!

Så får Steve Albini tenke sitt, mens vi smiler oss inn i høstmørket og videre i livets evige runddans!