Svevestøv fra fortiden; en personlig avdekning av prog-rock mysteriet!

 Du kan enten gå rett til spillelisten som ligger nederst, eller lese disse betraktninger mens du lytter til musikken. Det er den anbefalte metoden. Heldigvis er spillelisten (slik seg hør og bør) vesentlig lenger enn mine delvis sammenhengende nedtegnelser. Fest sikkerhetsbeltene og lykke til!

Jeg surfet lenge på bølgen fra den progressive rocken. Det var noe jeg holdt fast ved.

I byens virvar av gater rommes uendelig mange historier, som skapes og opphører på samme tid. Noen er mine. Nå som et tidsbilde. Et vindu som var åpent en gang.

Røyken hang som et sceneteppe, foran inngangen til en ny verden. Det var slik jeg tenkte, i køen for å se Greenslade. Men lyset fra de runde lampene over bordene, og gløden fra scenelyset, heftet seg ved meg, og jeg fikk aldri børstet det helt bort.

Prog-rocken har mange klassiske åpningslinjer. Som regel tenker jeg på denne. «Looking for someone?» Slik begynner den første egentlige Genesis-plata, et dagligdags orienterende og samtidig dyptloddende spørsmål. Jeg kunne svare, helt uten nøling: «I guess, I’m doing that»

Vi lå i sirkel på gulvet og ventet på «the big flash». Øyeblikket når trommene kaster «The Isle of Everywhere» ut i interplanetarisk overdrive. Eller «Motorcycle Irene» på Moby Grapes «Wow» med en ørliten pause før sidespeilet knuses helt til slutt. Slike ting. Tony Banks akkorder på mellotron, den stakkato rytmen som drar i gang  «Watcher of Skies». En øm melodiøs søthet i musikken til Focus, aller helst uten Thijs Van Leers trang til jodling. Jodling følte jeg aldri var innenfor. Så utrolig digg det var var, å finne plass i lyttekroken på Compendium. Møtestedet mellom øst og vest, til nerdete diskusjoner om stortrommepedaler eller siste nytt fra Emersons tvekamp mot Wakeman.

Prog-rock var kalde vintre og høye brøytekanter. Skarpt måneskinn reflektert i blinkende snø.

Det var å stå ned unnarennet i Holmenkollen på støvler med ultraglatte såler. Prog-rock var gitarsoloene til Gary Green. Prog-rock var å hate disco, men å danse til «The Bump» når muligheten var til stede. Jeg fikk røsket opp i bevisstheten med en mellomperiode med King Crimson, men tar likevel «Red» servert med en kopp Darjeeling te og oversett kjeks fra kjøkkenskapet, når som helst.

Prog-rock var «Wondering» med VDGG!  Prog-rock var å jobbe på Granfoss papirfabrikk om sommeren og ta med med papprør av brutal lengde, som akkurat fikk plass under cordjakka. Å gå med et digert papprør i full åpenhet, føltes som et dårligere valg. Muligheten for en ærerik velkomst på Wassilioff i Stavern var i beste fall begrenset. Prog-rock var å bli helt hekta på Incredible String Band. Skuffelsen var stor da jeg skjønte, at ingen skjønte, hva jeg skjønte med den småsure strengemusikken. Jeg var ikke sikker selv. Det var som om de snakket til meg, men fra en annen dimensjon.  

Prog-rock var høylydt å hevde at «Tales from Topographic Oceans» er musikkhistoriens ubestridte høydepunkt!» Det var også mye venting. «Soon oh Soon» Et år gikk jeg og ventet på «Relayer», mens jeg hamret ned tekster på skrivemaskinen, som om de var mine egne. Da jeg etter et eon av tid vendte tilbake til egen musikk, vurderte jeg som lidenskaplig Yes-fan, å kalle prosjektet «Delayer» Prokrastinering, sa du. Hvem?

Prog-rock var å sitte på en benk utenfor ungdomsskolen seint på kvelden å høre på opptak fra øvinga, mens batteriene sank sammen i kulde og langsomhet. Men alt var like bra! Små som store feil var «naturlige». De gled perfekt inn og ut av musikken vi prøvde å spille. Og hvem vet hvordan det hadde gått, om jeg hadde vært villig til å øve. Jeg hadde musikken i meg, slik Kiki Dee minnet meg om.

Prog-rock er å prøve og danse til «Dizzy Dizzy» av Can. Det går nesten an. Men det er mest hyggelig når du ikke er alene. Prog-rock var å gå til Eiksmarka Bibliotek og spørre om de hadde bøker av Rabelais.

Aller mest var prog-rock storsalen i Chateau Neuf. Hjemmebane og den beste konsertscenen i byen. På bilder kan du se hvor alvorlige vi var. Progressiv rock var en seriøs sak, med grenseflate mot andre kunstneriske uttrykk. Nei, jeg kommer ikke til å lese de tre bindene av «Bestialitetens historie» en gang til. Kvelden før Gong-konserten fikk jeg autografene til Hi T Moonweed og Blomdido Bad De Grasse. Underlige navnetrekk festet til en papirlapp. Mange år senere ble jeg kjent med Bertrand Russels analogi om den svevende tekannen. Det var noe oppklarende.

Prog-rock var også konsertene jeg ikke var på, som Kalvøya med Zappa og Magma (de var visst veldig små) eller Terje Rypdal i striregnet utenfor Strand restaurant.

Prog-rock var å bli tatt med til legen for å sjekke om det var noe feil med meg. Prog-rock var å bli utvist fra videregående fordi jeg hadde røket på feil side av streken. Var Bran Eno prog? Fantes det amerikansk prog? Kansas i sine beste øyeblikk, var riktig så friske. Hva med Pavlovs Dog eller Todd Rundgren. Zappa var Zappa. Jeg elsket det sjangeroverskridene. Sameksistensen med vimsete pop og rock som «O’Caroline». Nysgjerrig lekenhet og humor. Absolutt!

Det var en tid med forsiktig hærverk, velting av søppelkasser, knusing av en rute, og ved ett tilfelle også biltyveri. En VW boble som etter alt strevet, gikk tom for bensin utenfor huset til faren min, der jeg også bodde. Dette medførte enda mer angst, og ikke minst den praktiske tilnærmingen til hvordan å komme seg inn i huset!  Bilen ble stående i flere dager til nye lag av angst. «Nei, jeg kjenner ikke til den bilen, jeg»

Prog-rock var kjellerstuer og storebrødre som hadde McDonald & Giles eller The Greatest Show on Earth i samlingen. Prog var mystique, batikk, sukkerkick og latterkick, smaken av underlige ord som «havreflarn» og «storfekjøtt (hva slags dyr er egentlig en storfe) eller manges favorittord; den gjennomført optimale tilstanden av «nirvasme».

Og så var det Henne. Jeg rakk å legge høyrearmen forsiktig rundt skulderen hennes akkurat i det vi kom ut av undergrunnen ved Nationalteateret. Berøringen ble av kort varighet. Fremmedelementet (min søkende høyre arm) ble fjernet på særlig kontant vis, omtrent slik avvæpning, eller eliminering av uønsket aktivitet foregår i militæret. Vi lot som ingenting. Tankene gikk alle veier, i halv annen time på Palassteateret, mens jeg svelget unna kameler med en stor pose M. Selv om hun sa det ikke var nødvendig, fulgte jeg henne likevel til døren. Etterpå gikk jeg hjemover, mens jeg frøys og tenkte på noe musikkrelatert. Det ble enklere slik.

I lys av bevisets stilling må jeg erklære meg skyldig på alle punkter. Heldigvis ligger mye av dette skjult under glemselens dempende og beskyttende slør. Men lik støv kan det virvles opp, for alltid å falle ned igjen, om enn et annet sted.