Plateanmeldelse: The Lemon Twigs – «Everything Harmony» (album, 2023)
Da jeg anmeldte The Lemon Twigs’ forrige album, «Songs for the General Public (2020), skrev jeg blant annet følgende:
«Da The Lemon Twigs dukka opp med sitt debutalbum i 2016 ante jeg ikke at gutta i bandet, Brian and Michael D’Addario, har en pappa som er ganske kjent. Og da snakker vi (selvfølgelig) om Roddie D’Addario, mannen som lagde to herlige softpop-album i 1976, «Falling For Love» og «Take In The Show».
Og det er ingen tvil om at gutta har latt seg inspirere av sin fars fascinasjon for «den gode melodien». Men, der er utvilsomt mange andre likhetstrekk mellom musikken pappa Roddie og sønnene Brian og Michael lager. Som for eksempel at alle de tre platene til The Lemon Twigs er som snytt av nesa på mye av musikken som tumlet rundt på 70-tallet.»
På sitt fjerde album, «Everything Harmony», fortsetter brødrene D’Addario å overbevise stort med musikk som sender tankene tilbake til fortiden. Musikk i skjæringspunktet softpop, kammerpop og yachtrock, der særlig artister som The Beatles, The Beach Boys, The Bee Gees, Sparks, Big Star, Simon & Garfunkle, Emitt Rhodes og Todd Rundgren, rett som det er dukker opp til overflaten. På glimrende og svært melodiøse «What Happens To A Heart», dukker det til og med opp litt ABBA-vibber. En låt bygd opp rundt en massiv trommelyd, piano, orgel, cembalo, celesta og himmelske koringer.
Av nyere artister finnes det definitivt likhetstrekk til Weyes Blood, Ben Folds og vår egen Thom Hell; sistnevnte ga i fjor ut to glimrende album som beveger seg i det samme musikalske landskapet som The Lemon Twigs.
«Every Harmony» består av 13 låter som alle er både skrevet og produsert av Brian og Michael der det innbydende og gjennomarbeidede lydbildet virkelig får melodiene til å skinne. Uptempo-låter som «In My Head», «What Were You Doing», «Ghost Run Free» og nevnte «What Happens To A Heart», er så til de grader umiddelbare at man nesten må gni seg i ørene.
De fleste av låtene på «Everything Harmony» er dog av det mer sobre slaget og utstyrt med lett melankolske tekster. Noe som fungerer aldeles utmerket. Vi snakker sofistikert og melodiøs kammerpop i elitedivisjonen der særlig låter som «Corner Of My Eye», «Any Time Of Day», «Born To Be Lonely» og «New To Me» treffer den berømte spikeren akkurat der den skal med både andakt og følsomhet.
Tekstmessig beveger låtene seg fra temaer som depresjon og isolasjon («What Happens To A Heart», «Born To Be Lonely», «New To Me») til svimlende eufori («Ghost Run Free» og tittelsporet.)
Arrangementene på plata er så til de grader gjennomførte at man kunne skrevet en avhandling om hvordan brødrene og deres hjelpere jobber. Omringet av cembalo, vibrafoner, althorn, strykere og lag på lag med fantastiske vokalharmoniene, fremstår flere av låtene som små popsymfonier både Brian Wilson og Todd Rundgren hadde vært stolte av. Å lytte på tittellåta og åpningssporet «When Winter Comes Around», der instrumentene og vokalharmoniene flyter lekende lett rundt i lydbildet, er trolig med på å fremme både livskvalitet og livslengde. Men, akkurat det kan man vel egentlig si om alle låtene på plata.
Vokalprestasjonene til Brian og Michael er pur klasse, enten de synger hver for seg, sammen eller korer. Om du lurer på om det også er plass til tradisjonelle instrumenter som bass, trommer og gitarer, er svaret et ubetinget «ja». Noe «What You Were Doing» muligens er det fineste og beste eksemplet på.
I min verden skal det godt gjøres å lage et album som matcher «Everything Harmony»både når det gjelder meloditeft, musikalsk lekenhet og produksjonsmessige ferdigheter. For stort bedre enn dette blir det neppe om du liker melodiøs popmusikk som bæres på gullstol av uovertrufne vokalharmonier og et lydbilde som sender deg rett til himmels (og tilbake igjen).
