POPKLIKK presenterer «We’re only in it for the money»
Tid er egentlig ikke relevant. For vi er akkurat de samme menneskene. Enten du går 2000 år tilbake i tid, eller enda 2000 år til Abrahams tid, og ytterligere 4000 år til sivilisasjonens opprinnelse i Mesopotamia. Og kanskje enda lenger. De kulturelle uttrykkene endres og plassen blir smalere, men vi har hele tiden vært de samme folka, som gjentar de samme feilene, står stille og likevel er i utvikling.
Mitt forhold til Frank Zappa er mest delt. Jeg har stor sans for den alltid skapende og lekende komponisten, arrangøren og tidvis den elektriske gitaristen. Starten på en Zappa-solo er gjerne fantastisk, men så går han seg bort etterhvert. Sarkasmen som fikk så stor plass etterhvert, finner jeg mindre sympatisk.
Så. Jeg har lyttet til hans kanskje mest anerkjente plate «We’re only in it for the money» fra 1968. Her er låter som har dukket flittig opp på samleplater, og mange av hans mest kjente sanger fra den første perioden finner vi her. Du hører de best på dette albumet. Disse sangene hører sammen, som perler på en snor. En serie korte og inspirerte låter i ett sammenhengende stykke musikk. Her er mindre utflipping enn på de to foregående skivene. Det låter lett og friskt. Lyden er ungdommelig naiv, klar og intelligent. Dette er en like deler kreativ som kirugisk presis produksjon. «Mother people» er min favoritt, men det er mange sterke spor å velge mellom.
På et tidspunkt valgte Zappa å erstatte bass og trommespor digitalt på de tidlige platene, og med dette å rasere de fullstendig. Det var en underlig ting å gjøre. Ikke minst for en analog studio-perfeksjonist som FZ. Heldigvis har senere utgivelser sett bort fra vederstyggeligheten, og holdt seg til den opprinnelige miksen.
Tekstene på denne plata retter seg mot tre grupper. Det er ungdomskulturens hulhet og fravær av innhold, foreldregenerasjonens sløvhet og tilsvarende tomhet, men først og fremst politiets brutalitet, der de denger løs på de samme ungdommene, med passiv støtte fra foreldrene og det etablerte Amerika. Men under harselasen ligger engasjement og et ektefølt raseri, som i det siste verset på «Mom and dad»
Vel. Tittelen på skiva er ærlig nok. Det Zappa savnet hos sine samtidige var et engasjement som borret dypere, som kunne bære løsninger og ikke bare duppet på overflaten. I 1989 blir dikteren og aktivisten Václav Havel ganske uventet president i Tsjekkia. Havel er stor fan og gir Zappa først en rolle som rådgiver, men ønsket ham senere i en mer offisiell rolle som representant for USA! Det blir det ingenting av. Men Frank Zappa erfarer i dette møtet at musikken hans hadde hatt kraften til å nære og styrke en frihetssøkende generasjon på den andre siden av jernteppet. Dette må ha rørt Zappa like sterkt som framføringene med Ensemble Modern kort tid før han døde.
Vil jeg gjøre det igjen? Lytte til Frank Zappa altså. Tja. Kanskje noe av de instrumentale stoffet fra «Uncle Meat» eller finne fram boka om Mesopotamia igjen? Men neppe begge deler samtidig. Litt konsekvent må jeg være.
