Andrealbumet til The Who er en rotete affære, men inneholder om ikke annet «So Sad About Us». På denne tredje plata, synes jeg reklame og radio-jingle konseptet er smått irriterende. Sangene derimot, er helt topp.

«Mary Ann With the Shaky Hand» er uimotståelig vimsete britisk pop. Her er vi i popmusikkens psykedeliske periode. Begynnelsen, da kortene legges utover bordet for første gang og utviklingen skjer fra uke til uke. Hva kommer nå? Det var en gjensidighet mellom artistene. Et åpent fellesskap i mindre grad basert på konkurranse, men åpenhet og nysgjerrighet.

The Whos viktigste bidrag fra denne plata er «I Can See For Miles» Vi får neppe vite hva ettertiden mener om sekstitallets psykedelia. Kanskje er det noe helt annet som står stødigst om nye femti år eller hundre for den saks skyld.

På avslutningsporet «Rael» dypper Townshend føttene i ukjent vann. Det skjulte. Under overflaten. Rael = Real. Drømmen i virkeligheten eller virkeligheten i drømmen. (Eivind Sigurd Johansen)

The Rolling Stones: «Let it Bleed» (album, 1969)

Ved siden av å være en rendyrket Keef-plate gitarmessig, er «Let it Bleed» også den kanskje mest varierte Stones-plata.

Her er det pur, destillert gospel/soul-rock som i åpningslåta, beinhard rhythm & blues som i suggerende «Midnight Rambler», folktoner i countryversjonen av den samtidige singelen Honky Tonk Women («Country Honk») og Keef-sungede «You Got the Silver», modernisert årgangsblues i den elegante tolkningen av Robert Johnsons «Love in Vain» og dundrende rock i «Live with Me» (der Bobby Keys gjør sin første av mange saksofonsoloer for Stones.

Det er sløy swamprock i tittelkuttet, funky tilløp i «Monkey Man» og til slutt den storslåtte «You Can’t Always Get What You Want» med Jack Nietzches smått fantastisk regisserte kor-arrangement for London Bach Choir i ispedd en økende funky tendens utover i låta, der man også kan høre en annen underkjente soulsangful, Doris Troy. Det er bare ni låter, men det er jaggu nesten like mye variasjon på «Let it Bleed» som på Beatles’ hvite doble og absolutt ingen åpenbare svakheter.

I dag ville man lettvint kalt en slik miks «americana» – album som dette, forgjengeren «Beggars Banquet», The Bands og Flying Buritto Brothers’ debut-album beredte grunnen med sine smeltedigler av svart og hvit amerikansk tradisjonsmusikk. Og når det gjaldt å smelte inn de mest utpreget afro-amerikanske bestanddelene av miksen, var det pussig nok nesten ingen hvite artister som var bedre på det i 1969 enn denne gjengen middelklassegutter fra London. (Morten Solli)

Pernice Brothers: «Overcome By Happiness» (album, 1998)

Overcome By Happiness er et helstøpt album som bør inntas som en helhet, gjerne en fin vår- eller sommerdag, men den er også fylt til randen av smekre poplåter, smittende melodier, skjøre ballader og middels store strykerpartier som fungerer utmerket hver for seg. Tittelkuttet «Overcome By Happiness» er en sitrende ballade som nettopp innledes med en enkel melodi og etter hvert bygges opp med strykere til å bli en STOR pop-låt. Intermezzoet «Sick of You» er en kort ballade konstruert rundt cello, kassegitar og en nærmest messende vokal. «Clear Spot» tar det et knepp opp på gitarpop-skalaen med et fantastisk smittende refreng og svingende gitarer som Teenage Fanclub gjerne ville drømt om å skrive.

Så kommer platas første høydepunkt for min del: Den rolige låta «Dimmest Star» som drives langsomt framover av et dempet piano, vispende trommer og Pernices nesten bedende «don’t ever leave» som gjentas og gjentas mot slutten. «Monkey Suit» endrer stemningen med en indierock-låt der Pernice inntar rollen som en lett klagende kontorist som ønsker seg ut av kjedsomheten i kontorjobben. For dette er en plate bygget rundt kontrasten mellom smittende popmelodier og til dels ganske mørke tekster. I så måte er «Chicken Wire» det klart mørkeste øyeblikket i Overcome By Happiness ettersom den tar opp ensomhet og selvmordsproblematikk.

«Wait To Stop» er en av mine favorittlåter, uansett tidsepoke eller sjanger. Den har jeg hørt på så mange ganger at den nesten er umulig å beskrive med ord hvor fin jeg synes denne låta er. Hvis jeg skal forsøke meg, så er dette en perfekt kammerpoplåt der Pernice sakte bygger opp mot klimakset der han proklamerer sin kjærlighet til en jente ved å gjenta og gjenta at «I’m waiting for the wait to stop», for så resignere: «…but I could not wait my whole life for you». Ja, det er kanskje i overkant tåredryppende der man ser for seg ikke gjengjeldt forelskelse på college i New England. Men: det funker som tidløs pop! (Espen D.H.Olsen)

Graham Parker & The Rumour: «The Up Escalator» (album, 1980)

Året etter kritikerroste «Squeezing Out Sparks», slapp Graham Parker & The Rumour sin siste plate før de ble oppløst. Som produsent hadde man hyrt inn ettertraktede Jimmy Iovine som året før hadde produsert Tom Petty and The Heartbreakers «Damn The Torpedoes». Iovine hadde også jobbet med Patti Smith og som ingeniør på Bruce Springsteens «Born To Run». Når sistnevnte, som hadde omtalt Parker i rosende vendinger, dukket opp på en av platas låter, «Endless Night», tenkte sikkert mange at alt lå til rette for det store gjennombruddet.

Noe som selvfølgelig aldri skjedde.

Tangentmann Bob Andrews hadde sluttet og blitt erstattet av dyktige musikere som Nicky Hopkins (The Rolling Stones, The Who, The Beatles) og Danny Federici (E Street Band). Og som på forgjengeren er blåserne blåst bort.

I motsetning til enkelte kritikere, og da spesielt Rolling Stones utsendte medarbeider, synes jeg «The Up Escalator» holder meget høy klasse. Problemet for enkelte kritikere var nok at forventningene til Parker etter «Squeezing Out Sparks», var urealistisk høye. Og at man, lydmessig, ville ha mer av det samme.

Noe jeg kan forså, for med Iovine bak spakene, får man et varmere og mindre kantete og energisk lydbilde enn på forgjengeren. Noe som medfører at låtene på «The Up Escalator» kan oppleves som mer mainstream og «pop’ete». Men så lenge kvaliteten på musikken for det meste er skyhøy, blir det for dumt å henge seg opp i lydbildet. Et lydbilde jeg personlig lever godt med, selv om jeg mener at Parker, bandet og Jack Nitzsche lyktes bedre på «Squeezing Out Sparks».

Åpningstrioen, «No Holding Back», «Devil’s Sidewalk» og «Stupefaction», er pur klasse. Vi snakker melodiøs rock og tekster som vil mer enn bare å ligge på sofaen. Låter som «Endless Night», «Paralysed», «Love Without Greed», «The Beating of Another Heart» og «Jolie Jolie» klinger også fremdeles godt i mine ører.

Og da har jeg nevnt nesten alle låtene, noe som vel sier det aller meste. For uansett hva andre måtte mene: «The Up Escalator» er et sabla bra album. (Espen A. Amundsen)