Den tunge børens balansekunst: Popklikk presenterer Free.
Når jeg hører gitarspillet til Paul Kossoff, har jeg full forståelse for at Paul Rodgers og Andy Fraser gjorde alt de kunne, for å holde Kossoff på beina og bandet gående en stund til.
«Wishing Well», som er det siste Free-albumet, er mer kompakt og uten den «frie» rytmiske luftigheten som kjennetegnet det opprinnelige bandet. Vi er på vei mot Bad Company-land. Der trives ikke jeg så godt, med eller uten cowboyhatt. Men låtene til Paul Rodgers er noen av de beste han skrev. To av disse har utilslørte budskap til Kossoff, om å prøve og vikle seg ut av alt han har viklet seg inn i. Det gjør nesten vondt å høre på slutten av «Come Together in The Morning» med gitaristens karakteristiske toner over Rodgers stemme.
De var så innmari unge. Andy Fraser var femten år da den nye gruppa umiddelbart fikk kontrakt med Island Records. På den første skiva står de med slengbuksene bredbeint i den britiske blues-rocken. Men så skjer det noe. En intuitiv trygghet på eget talent gir styrken til å satse på et annet uttrykk. Javisst, det er røffere ting, men Rodgers og Fraser skrev også flotte ballader og hentet inspirasjon fra tidens mer pastorale svingninger.
Free spilte aldri fort. Her er det dybden fra afro-amerikansk soul som vibrerer i bunn. Andy Frasers boblende kreative og funky bass ville funnet seg til rette på en hvilken som helst klassisk Motown innspilling. Frasers rustikke pianospilling gir også subtilitet og tyngde, som på «Heavy Load» og det dramatiske instrumental-strekket. Paul Rodgers var sannsynligvis tiårets fremste rockvokalist, med eller uten cowboyhatt, men helst uten. Han hadde så solid hårvekst i ansiktet, at han kunne starte konserten nybarbert og avslutte med helskjegg.
Paul Kossoff var en sjelden original gitarist, men uten Eric Claptons eller Jeff Becks tekniske ferdigheter. Han var ingen orkestrator som Jimmy Page. Kossoff spilte med en rå og sjelevrengende dybde, hvor du møter hver eneste tone. Det er ikke til å unngå. Han spilte et ulende monster av en Gibson Les Paul så intenst at det ikke bare spraket, men glødet fra forsterkeren. På samme tid balanserte Kossoff på line over en avgrunn som gradvis slukte ham. Da «All Right Now» raste oppover hitlistene, og Free var Englands mest etterspurte liveband, var han knapt tjue år gammel. Med sterk usikkerhet til egen rolle, neddopet, alkoholisert og fanget i hypens demoner, brant flammen i Kossoff ut allerede i 1975. Han ble 25 år gammel.
Når jeg hører igjen disse låtene blir jeg sittende å lytte, etter akkurat det øyeblikket i sangen, da Paul Kossoff skal få slippe til med disse gripende tonene, et sjelens språk balanserende på den knivseggen vi kallet livet.
