Retrokick : Herbie Hancock: «Head Hunters» (album, 1973)
Denne plata har jubileum. Et femtiårs-jubileum og den låter stadig – friskere. For det var noe fint som skjedde, da folk spilte inn musikken sin «live» i studio. På sikt tror jeg man heldigvis er på vei tilbake fra det strengt formulerte til det åpne og frie. For musikken er i seg selv – akkurat det – åpen og fri til å ta av og lande der den selv ønsker.
Sånn sett er en musiker først og fremst et instrument som musikk lar seg uttrykke gjennom – og ikke omvendt. Miles Davis sa en gang at hvis en av musikerne i bandet spilte «feil» oppsto en åpning inn i det ukjente; i noe som ikke har vært ennå, men som oppstår der og da. Utfordringen for de andre musikerne var å følge med inn i det ukjente, slik at en spilleteknisk feil kunne bli en mulighet til å utforske steder man ikke hadde vært før.
Herbie Hancock gikk fra sin mest eksperimentelle periode inn i en klar funk-groove på «Head Hunters» Jeg tror vi kalte det jazz/rock den gangen – alt det som begynte med Miles, Mahavishnu Orchestra, Return to Forever og Weather Report for å nevne de største. «Headhunters» var obligatorisk lytting, og det hender jeg finner den fram fremdeles – for å lytte til den heftige grooven av trommer, bass, perkusjon, saksofon og Hancocks innovative bruk av nye tangenter og synther.
Herbie Hancock, Jan Hammer, Chick Corea og Joe Zawinul klarte i hvert sitt like innflytelsesrike band, å la sine uttrykk og temperament være lett gjenkjennelig i tilnærmingen til de analoge mini-moogene, strings og Fender Rhodes pianoet. Særlig interessant, var det da jeg nylig kom over en filmsnutt med Oscar Peterson der han, som en av de aller største jazz-pianistene noen sinne, snakker om pianoets begrensinger og den nye teknologiens muligheter for å utvide det emosjonelle spekteret. Oscar altså. Hadde Peterson vært født noen år senere vill han sikkert vært med på listen over.
Tilbake til albumet jeg hadde tenkt å skrive om; «Chameleon» åpner festen og sier «velkommen inn!» Bass-riffet prøvde jeg meg på som ung og ganske dårlig bassist. Jeg kjøpte en effekt-pedal «Mutron-boksen» som skulle hjelpe meg i gang med «Chameloen». Det hjalp ikke. Men originalen er tett og rytmisk svingende, der Herbie briljerer kreativt og teknisk på tidlige analoge synther. «Chameleon» skifter (slik kameleoner gjør) til et mellomparti i en lysere farve, mens Hancock leker seg på Fender Rhodes, og stringensemble fyller ut med langsomme akkorder, som er like behagelige å synke ned i som egget-stolen til Arne Jacobsen.
Etter dette intermessoet vender vi tilbake til dansegulvet der Bennie Maupins saksofon får lov til å spille seg ut. På «Watermelon Man» er det mer funk og herlig tilbakelente trommer. Det er utrolig kult hvordan Harvey Mason alltid er helt på beaten, men akkurat i siste liten. Samtidig spiller han så utrolig musikalsk; der han hele tiden leker med bandet og styrer musikken, slik en god trommeslager kan. På det som jeg mener var side to, er Hancock og bandet tettere mot det ukjente. Ikke helt funk – og kke helt jazz. «Sly» er kanskje høydepunktet på plata; med stringensemble og Rhodes som står stille i luften lik lette skyer over blått vann.
Skillelinjene mellom «jazz, «jazz/rock», «funk» og «fusion» var ennå uvisse. Et par år senere var det punk som gjaldt, og noe hadde blitt borte fra denne musikken. Den stivnet så fort da det ukjente ble tatt bort. Det fusjonerer ikke, men kalles «fusion» med minimal smak av det ukjente.
Foto: Herbiehancock.com
