Plateanmeldelse: deLillos – «Dum som et menneske» (album)
Det er noe med deLillos og meg. Det føles som om vi, selv om vi ikke kjenner hverandre, er gode venner. For når Lars Lillo-Stenberg åpner munnen oppleves det som han snakker direkte til meg. Et vennskap som skyldes at deLillos liksom alltid har vært der. På gutterommet, på trikken, i seilbåten, på festene, på Sardine’s, på hytteturer, i kjellerstua og på radioen.
Da vi møttes for første gang på 80-tallet falt jeg pladask. Sangene på «Suser avgårde», «Før var det morsomt med sne» og «Hjernen er alene», har vært med på så mange av de store øyeblikkene i mitt liv at det føles som om de svever over meg stort sett hele tiden. De har, akkurat som Manchester United, vært en viktig del av livet mitt nesten så lenge jeg kan huske. Der venner har forsvunnet, har deLillos alltid vært ved min side. Selv barna mine, som begynner å bli veldig store og hører på helt andre greier enn en dinosaur som meg, elsker deLillos.
Noe som føles så sabla fint!
På sitt nye album, «Dum som et menneske», makter de nok en gang å få et ungt hjerte i en litt mer sliten kropp, til å slå litt fortere. Når jeg hører på skiva sitter jeg helt plutselig på en gammel grønnmalt benk og tramper takten sammen med gutta i deLillos og drikker Pommac og spiser Lohengrin.
«Dum som et menneske» er et svært sjarmerende album, der underfundige, artige og tidvis alvorlige tekster treffer med relativt enkle virkemidler. Skjønt enkle; deLillos har gjennom årenes løp opparbeidet seg et språk og en idéverden som er så til de grader delillosk at de fremstår som helt unike i det norske musikkuniverset. Bandets evne til å lage melodier med høy nynnefaktor er selvfølgelig også som alltid på plass.
At jeg setter pris på alle låtene, slår neppe ned som en bombe; vi er tross alt som gamle kjente å regne. Når det er sagt; tittellåta, «Bare gråte», «Opp til fjells», «Se på et tre», «Heller dumme ting» og «Enda en sang fra deLillos, er muligens noen strå vassere enn resten av bønsjen. Sistnevnte, en selvironisk sjarmbombe av en låt, er i mine ører allerede en deLillos-klassiker.
Etter å ha lyttet opptil flere ganger på deLillos siste oppfinnelse, er det ikke tvil om at festen definitivt ikke er over, og at det er mye kake igjen. Det er bare å begynne og glede seg til enda flere sanger fra deLillos. Sanger som, et eller annet sted i universet, allerede har begynt å snøre på seg skoene før de skal suse videre i det magiske delilloske universet.
