Plateanmeldelse: The Pinkertons – «Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet» (album, 2020)
The Pinkertons har et av de kuleste band-navnene på disse kanter og er kjent for mange som et særdeles godt live-band. Fem år etter debuten fra 2015 er de nå klare med ny plate. Lyden av The Pinkertons i 2020 er en av et band som fortsatt har beina godt plantet i den euforiske delen av rocken. Det er nok litt garasjerock fortsatt, men fremfor alt er det et variert lydbilde og et knippe låter som spenner fra den knalltøffe indie-rocken i «Make Ends Meet», en form for synth-pop i «Gone Tonight» til sakte oppbyggende stadion-rock i «Blue Moon» og en sår ballade som i avslutningssporet «Brother».
Det første man slås av på «Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet» er vokalist Gorm Kjærås Dahl. Han gir virkelig jernet og vel så det! Han har evnen til å trøkke til der det trengs, men kan også tone det ned når låta kaller på det. Bak han svinger et band som låter tight samtidig som det kjennes som at alt kan kollapse når som helst. Dette tilfører musikken en nerve som melodiøs rock med indie-tendenser av og til kan mangle. Dette er så langt fra blodfattig, her låter det som om ting står på spill og betyr noe!
The Pinkertons graver seg en egen liten åre ut fra rockehistorien. Det er rock’n’ roll dette, men med kunstpop-krydder i arrangement, så vel som instrumentering. Det er ikke referansetung musikk, men hvis jeg skal prøve meg: Noen ganger tenker jeg på Ricochets, andre ganger Arcade Fire.
Men, fremfor alt vil jeg trekke fram en artist som Daniel Romano. Hans evne til å variere uttrykket, men samtidig beholde en emosjonell kjerne, den hører vi også hos The Pinkertons. Hør bare på «It Ain’t Love» der det ropes høyt, men med en evne til å ta det ned. I slow-burneren «Harden My Heart» er det en mer vever Dahl vi hører i en lavmælt duett sammen med Oda Dahl. Imponerende!
Det er store følelser på denne platen. Mye hjerte, jeg er usikker på hvor mye smerte, for er det ikke et eller annet håp inni der? Tekstene kretser rundt relasjoner, jeg synes å høre refleksjoner om livet i nyslåtte familier med alt det medfører av forpliktelser, urocka rutiner og dager som flyter over i hverandre. Det er en lengsel etter ungdomstid i powerpop’eren «Need A Little Love» (her kores det som bare rakker’n!), refleksjoner over livets mange møter med ulike mennesker og handlinger i refrengtunge og bombastiske «I Thought YouWere The One» og dagen derpå etter en hard fest (eller metaforisk om livet?) i den nydelige rockeballaden «Punks On The Run».
Det er bare å gratulere The Pinkertons med et strålende «comeback» fem år etter debutplaten. Ja, de er blitt mer voksne, men uten å miste feelingen for følelsesladd og euforisk rockemusikk. Vi kan kanskje kalle det tomannsbolig-rock for indie-hoder som vil la seg utfordre litt ut av vante spor og er villig til å bruke noen runder på en plate for å la den komme under huden.
