Ukens Popklikk-reprise: Courtney Barnett – «Tell Me How You Really Feel» (album, 2018)
Tenk å skrive en låt med tittelen “Crippling Self Doubt and a General Lack of Self Confidence”! Det høres ut som et notat stjålet fra psykologens notatblokk i en terapitime. Og kanskje er det nettopp det?
Men der har du Courtney Barnett i et nøtteskall – den nye plata “Tell Me How You Really Feel” er gjennomsyret av slike teksttemaer – tvil, usikkerhet, frustrasjon, sjenanse, desperasjon og selvforakt – avlevert med en, ironisk nok, selvsikkerhet og avvæpnet stil som er forbeholdt den aller beste rocken og de beste låtskriverne.
Det er store forventninger til Barnett etter debuten for tre år siden og samarbeidet med Kurt Vile i fjor. Hennes stjerne har vokst, og nå er det med ett en like stor selvfølgelighet at Kim og Kelly Deal gjester på Barnetts plate som vice versa. Du får ikke et nytt anthem á la “Pedestrian at Best” her, og plata kan virke mindre frisk i fasparket enn debuten “Sometimes I sit and Think….” fra 2015. Oppfølgeren utstråler i stedet en reflektert modenhet, men i beste forstand: det er greit å minne om at Barnett er 30, ikke 22 – det er likevel så å si ikke ett kjedelig øyeblikk på denne plata.
Åpningssporet “Hopefulessness” setter tonen: en rolig og relativt monoton, men etter hvert gitarstøyende og feeback-rik sak i P.J Harvey-land. “City Looks Pretty” følger opp i det uptempo-landskapet Barnett behersker så godt – et velvetsk dronete og dels ganske støyende lydlandskap – slik vi kjenner det i modernisert form av for eksempel Wilco – med kledelig temposkift et stykke ut i låta. De melodiske grepene er helt Barnetts egne: rent, fint og skjørt levert med hennes begrensede, men stilsikre vokal.
“Charity” sitter som limt med en gang (neste singel?), et riff som følger den fine melodien, som kan minne om noe Aimee Mann kunne prestert – men Courtney er trygt plassert i Velvets/Replacements’ soniske landskap.
Singlene “Need a Little Time” og “Nameless Faceless” er naturlig nok de mest poppete låtene på plata. Men solid innenfor et beintøft rocklandskap: den første er en sånn type poplåt som Nirvana kunne prestere: merk det deilige suget når hun synger “time off from me…. and you…” .
“Nameless Faceless” er en instant classic, rett og slett. En sånn sjelden låt som har absolutt alt, en vuggende, herlig melodi, men et tungt underliggende alvor og en beintøff avlevering: tidsånd-spikeren treffes på hodet med låtas metoo-relaterte tematikk, avlevert tørt og avslepet i det mørke refrenget, en parafrase hentet fra Margaret Atwood “Men are afraid that women will laugh at them; women are afraid that men will kill them.” Barnett gir oss denne 2018-vrien: “I wanna walk through the park in the dark. Men are scared that women will laugh at them. I wanna walk through the park in the dark. Women are scared that men will kill them.”
De to sentrale låtene følges av den reinspikka punk-utblåsningen “I’m Not Your Mother, I’m Not Your Bitch” – et lite nikk der til Riott Grrrl-perioden og 2000-tiårets The Yeah Yeah Yeahs – ingen kjempelåt, men et sånt strekk som gir plata den nødvendige dynamikken. “Crippling Self Doubt and a General Lack of Self Confidence” ligger nærmere Pixies i uttrykket. “Help Your Self” har et sånt (Springsteens) Fire-aktig halvhjertet soul-groove i bånn – grei sak, men platas minst interessante spor.
“Walking on Eggshells” er en åpenbaring: en nydelig, relativt rolig popsak i et sted i nærheten av R.E.M og Paisley Underground-land. En så fin melodi at den tåler uendelige gjentakelser – om skjørheten i et forhold – “walking on eggshells gets tiring, pulling teeth and white knuckling … [… ] I don’t want to hurt your feelings, so I say nothing”. Gitarøset får her selskap av kledelig piano og steelgitar. Avslutteren “Sunday Roast” er i samme spor, om å takle avstand og holde håpet oppe “I gotta a lot on my mind, but I don’t know how to say it”, med et riktig så oppløftende refreng mot slutten. “Keep on keeping on, you know I’m holding on. I know all your stories but I’ll listen to them again”. Vakkert, skjørt, forsonende og fint. En vidunderlig avslutning på en av årets beste plater.
Det hele holdes sammen av et godt og samspilt band anført av Courtney selv på strålende gitar sammen med Drones-gitarist Dan Luscombe. Det er ikke ytterkantene av eksperimentell rock eller hjul-oppfinning Courtney Barnett driver med her. Men energisk, intelligent og melodiøs gitarrock kombinert med låstskriveri fra absolutt øverste hylle – det er det tross alt såpass lite av at australienseren nå gjerne må krype opp i tronen, forsyne seg av den sviktende selvtilliten hun skriver så godt om og være dronningen av rock en stakket stund.
