For oss som er av Meat Loaf-generasjonen, er det vanskelig å la seg imponere av rocketeater. Vi er derfor kanskje i overkant kritiske.

KONSERT AVALON: Men til tross for sine enorme bredder, holdt den amerikanske kjøttpuddingen Meat Loaf en gang i tiden et imponerende tempo. hvor du forventet hvert øyeblikk at han skulle bukke under for sin egen vekt og et hjerte som overhodet ikke kunne klare belastningen.

Meat Loaf holder på fortsatt, 40 år etter. Han er en skygge av seg selv, vandrende med stokk pga dårlige knær og en sviktende stemme (Popklikk så ham i Newcastle for et par år siden).

Derfor er det viktig med arvtakere. Og amerikanske Foxygene synes som et lovende emne. Vokalisten Sam France har en sterk stemme, og bandet tar oss gjennom klassiske perioder i rockehistorien. Imidlertid blir det for heseblesende det de driver med.

Der hvor den godeste loffen fortalte en historie blir showet rotete og merkelig. Publikum skjønner ikke helt hvorfor det plutselig oppstår krangler med ett av bandmedlemmene som forlater bandet for en stakket stund. Det er fekting med sverd og en vokalist som hele tiden forsøker å oppildne publikum, spille på sitt sexy image og forsøker en form for kommunikasjon med de tre kordamene som på sin side foretar alle de ulike vrikkepositurene det er mulig å fremdrive.

Vi skjønner bedre hvorfor den noe maniske vokalisten kanskje er mest kjent for en krangel med en publikummer på «South by Southwest» i 2013 hvor videoen gikk viralt over hele nettet. Han er kjent for å klatre opp på høytalere, slå seg i ansiktet med mikronen og annen voksen oppførsel.

Men det som slår oss, er at det faktisk ikke er mulig å drive på høyaoktan gjennom en hel konsert. Etter hvert blir man lei av all løpingen og kaoset på scenen. Det som kunne blitt noe skikkelig kult og humoristisk blir det kun innimellom. En konsert trenger hvileskjær for å skape kontraster, ikke minst fordi de ni bandmedlemmene (opprinnelig var Foxygene kun to) også kunne trenge det.

Utvilsomt et band med stort potensial og sikkert meget kompetente musikere, med en frontfigur med vokal rekkevidde. Men alt det drukner litt i fjaset som er tilgjort og uelegant utført.

Til ikke å vite noe på forhånd var det skuffende at det som kunne vært festivalens overraskelse ble overraskende skuffende.

Fra Roskilde-konserten (konserten er kulere i mindre doser):