Noen ganger trenger du bare en dritdigg dame som fillerister seg selv. Og deg.

Det er lett å få popkulturtretthet. Det er faktisk en relativt utbredt og tabubelagt tilstand. Særlig i middelklassen. Som profeten så nydelig sa det: «There’s fifty-seven channels and nothin’ on». I perioder orker du ikke å jobbbe opp et engasjement lenger. Makter ikke å ta av på noe liksom. Du vil jo kjenne pulsen og sevjen stige fordi du har oppdaget noe nytt og unikt. Men det går ikke.

Du ender opp med å vasse rundt i middelmådigheten. Leser bøker fra bestselgerlistene med et halvt øye. Er helt grønnsak foran «Biggest Loser Norge» (Ikke et vondt ord om den kremserien altså). Flikker gjennom Netflix kveld etter kveld og innser at det fortsatt er noen måneder til det skjer noe unikt. Du ender opp med å høre på musikk som du allerede har digget i femten år for å være på den sikre siden. Du ligger rett og slett på lading, kulturmessig. Det er ynkelige greier. Som å være påtvungen en slankekur, mens du står foran en digg buffet, fordi du ikke gidder å rekke ut hånden for å smake. Fysj.

Men så. Temperaturen stiger. Solen kommer fram. Plutselig dukker et unikum av en låt opp og rister deg i nakkeskinnet. Den ramler ned fra himmelen og deiser rett ned i fanget ditt så støvet spruter. Du kjenner at du våkner til live. Blodet pumper igjen. Du spiller herligheten omtrent ti ganger på rad. Minst. Høyere og høyere, gjerne med øynene igjen. Du tar en løpetur med låten på full styrke på øret. Det er plutselig minst 20 grader ute og du føler at du flyr.

Du skriker (inni deg, da): Nu, jävlar!!!!! Släpp fångarne loss, det är vår!

Florence and the Machine slipper nytt album 1. juni. De spiller også på Øyafestivalen i år