Plateanmeldelse: Pascal – «Fuck Like a Beast» (album, 2021)

Det er så mange grunner til å elske svensk indie-rock – jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva det kommer av, men det har liksom alltid ramlet inn nye band fra over Kjølen med særpreg på høyt nivå – noen av dem synger til og med på engelsk, men de fleste man virkelig får et forhold til bruker sitt morsmål.

Nå som svensk rocks gudfar, Joachim Thåström, nettopp har gitt ut et av årets beste album, passer det seg derfor at det også bobler under overflaten, som det heter.

Pascal er dog ingen nykommere, men en passe lurvete låtende garasjerock-trio fra Gotland som har holdt på i 16 år. «Fuck Like a Beast» er deres sjette album – flere engelske låttitler, men fullsvenske tekster.

Manuela De Gouveia (sang, bass), Mimmi Skog (trommer) og Isak Sundström (sang, gitar) pumper ut enkle, men dels monumentale, skitne låter som konstant er produsert med distortion-målerne i miksepulten på rødt nivå. Formelen er velkjent: såkalt naive, enkle tekster, fine melodier og brutalt lydbilde – veldig dyp bass, vrengt trommelyd, surfgitarer med mye ekko.

Det er på grensen til primitivt, men du verden så effektivt! Og fordi selve låtene holder så høyt nivå, trengs ikke mer fiksfakseri. Da kan man skrive tekster om å danse til Prodigy og høre om og om igjen på «Fuck Like a Beast» (usikker på om det er en låt av W.A.S.P eller The Meteors de sikter til, men holder en knapp på det siste), som også er tittellåta her – en sekstitallsaktig melodi Håkan Hellström hadde drept for, men innpakningen er mer The Jesus & Mary Chain eller The Cramps.

Høydepunkter: «Fuck Like a Beast», «På en strand», «Jag mår så jävlig bra», «Hellre ensam».

Foto: Anna Sundström (promo)