Plateanmeldelse: Trevor Beld Jimenez – «I Like It Here» (album, 2020)
For to uker siden ante jeg ikke hvem Trevor Beld Jimenez var. Om noen hadde sagt at han representerte det meksikanske hopplandslaget, hadde jeg trolig akseptert det på en litt dårlig dag. Når og hvordan Trevor dukket opp i mitt liv, er høyst uklart, men på mystisk vis trådte han ut av tåka og beriket mitt liv.
At denne berikelse fant sted mens jeg vandret rundt i Spotify-universet, er jeg ganske sikker på. Kanskje dukket han opp etter at jeg hadde hørt på et album av Tom Petty, Eagles, James Taylor, Neal Casal, Wilco, Joe Walsh, The Tyde, Father John Misty, Jonathan Wilson, Fruit Bats eller GospelbeacH?
Ikke vet jeg, men det som er sikkert er at Trevor Beld Jimenez lager musikk som definitivt minner om alle de overnevnte artistene og at han har spilt med de to sistnevnte. Når det gjelder GospelbeacH står han sågar oppført som trommis og låtskriver. At han også er er medlem av den finfine duoen Parting Lines må også nevnes. Også det et ubeskrevet blad for undertegnede fram til for noen uker siden.
Om Trevor kommer fra California, har skjegg, langt hår og ligner litt Jesus? Ja, det skal være sikkert og visst; jeg er tross alt nyfrelst.
«I Like It Here» er Jimenez første soloalbum. Et album som frelste meg etter første favnetak. Man skulle nesten tro at Jimenez hadde skreddersydd det til meg. Vi snakker melodiøs, vakker og delikat countryrock med begge beina planta på den amerikanske vestkysten. Vi snakker deilige harmonier, lekne gitarer, sobre tangenter og en sjelfull stemme. Vi snakker peace & love og selvfølgelig utrolig mye annet snacks. Noen ganger blir Jimenez så lett til beins at han med den største selvfølgelighet beveger seg over i softrockens magiske landskap.
For meg er «I Like It Here» så til de grader gjennomført at min at kritiske røst er forstummet. Noe som ofte skjer når man faller pladask. Om noen uker eller to vil det trolig dukke opp noen innvendinger, men akkurat nå velger jeg å nyte et album som i mine ører er så godt som perfekt. At alle platas 10 låter er gullkantede, sier seg selv, men for ordens skyld trekker jeg fire smakebiter opp av den berømte hatten:
Den svært fengende «Get Ready To Fly» der gitarene leker seg i et lett og berusende lydbilde. Ekstremt sjarmerende «Comeback Kid» der steelgitarer, piano, gitarer og trekkspill smelter sammen til en høyere enhet. Såre «Saying Goodbye To A Friend, en vakker hyllest til Jimenez’ gode venn Neal Casal som døde ifjor, og en låt som får meg til å tenke på Carole King. «TRS (True Love), platas mest uptempo låt og en kjærlighetserklæring til Jimenez’ familie. En låt med et refreng som biter seg fast.
Da gjenstår det bare å sende en favn med varme tanker til Trevor Beld Jimenez, som for alt jeg vet er en eminent skihopper, men som i min verden først og fremst er en fantastisk låtskriver som har laget et av årets desidert beste album.
Ps! Plata er selvfølgelig gitt ut på Brent Rademakers (GospelbeacH, The Tyde, Beachwood Sparks) plateselskap, Curation Records, og Brent bidrar (selvfølgelig) også på skiva.
Foto: Curation Records (promobilde)
