Plateanmeldelse: Levi Henriksen & Babylon Badlands – «190 desibel kjærlighet» (album, 2023)
Mitt første møte med Levi Henriksens kunstneriske univers var romanen«Snø vil falle over snø som har falt», en roman der referanser til det svenske bandet Eldkvarn dukket opp flere ganger. At boka var sabla god var selvfølgelig helt topp, men at en norsk forfatter skrev om et av mine absolutte favorittband la ikke nødvendigvis en demper på min entusiasme.
Når Henriksen og hans Babylon Badlands på «90 desibel kjærlighet», det fjerde albumet i rekka, synger om Sverige som det forjettede land på «Baklengselva blues», tenker jeg umiddelbart på Eldkvarn – bandet som takket for seg i august i år med to konserter i hjembyen Norrköping. At både Henriksen og jeg var tilstede på den aller siste konserten var neppe tilfeldig.
Det er heller neppe tilfeldig at jeg opptil flere ganger tenker på svenske artister som Eldkvarn og Ulf Lundell når jeg hører på «190 desibel kjærlighet». To bautaer i svensk musikkhistorie som, akkurat som Henriksen, på fortreffelig vis makter å forene deilige melodier med knallsterke tekster med poetisk kraft.
Det tok sin tid å ferdigstille «190 desibel kjærlighet», men nå som den endelig er blant oss, vil nok mange, inklusive undertegnede, hevde at det er Henriksens og gjengens beste så langt. Etter å ha spilt sammen i mange år, virker det som om bandet har funnet en musikalsk formel som får det beste ut av dem. En formel produsent Henrik Maarud har vært med på å skape ved hjelp av et åpent og forseggjort lydbilde med plass til mange små og store musikalske krumspring. På to av platas sterkeste spor, «Alle mine døde» og «Elisabeth ved vinduet», bidrar for eksempel strykere til å forsterke og fremheve de såre og ettertenksomme tekstene.
Henriksen beveger seg i et musikalsk landskap der rock og country vandrer side ved side. Foruten tradisjonell bruk av kasse-og el-gitarer, dukker det rett som det er opp både steelgitar, mandolin, banjo, fele, fiolin, cello og synth i lydbildet.
Selv om det er lett å høre gjenklang av artister som Springsteen, Petty og Mellencamp i musikken Henriksen skaper, føler jeg likevel at han musikalsk dreier mer i retning av nordiske artister som Henning Kvitnes, Hellbillies, Stein Torleif Bjella og tidligere nevnte Eldkvarn og Ulf Lundell.
Det finnes ikke mange andre norske artister som makter å sette ord på menneskelige følelser og handlinger bedre enn Henriksen. Måten han graver, leter og virrer rundt i vår eksistensielle boble, tilfører definitivt plata en ekstra dimensjon. At flere av tekstene omhandler døden – «Den knoklete gamle kødden» – skyldes sikkert flere ting, men at Henriksens alder innebærer at døden i større grad enn i yngre år dukker opp omkring ham, har ganske sikkert påvirket valgene av ord som former flere av tekstene. For når venner, familiemedlemmer, kolleger og forbilder, i større grad enn tidligere, forsvinner ut av tiden, rokker det naturlig nok ved noe helt sentralt i tilværelsen. Den beskyttende demningen som holder døden på armlengdes avstand, slår, for de fleste av oss, stadig større sprekker jo eldre vi blir.
Det fine med Henriksens tekster er at de oppleves som både troverdige, ektefølte og realistiske. De handler ofte om levd liv der sørgelige og livsbejaende opplevelser går hånd i hånd. Noe «Jeg lot det brenne», «Bli en stund om du kan» og «Alle mine døde» er tre av mange utmerkede eksempler på. Teksten på sistnevnte, er til å dø for, som det så fint heter. En trist, men likefullt oppløftende sang, der hovedpersonen danser med de døde, som om de fremdeles er blant oss. Noe de jo på sett og vis også alltid vil være. At Henriksen er kompis med Jesus, gjør bare testene mer troverdige og ektefølte. Men hvor ble det av Keegan, Levi?
«(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén» og «Så lenge sola står opp over festningen», er de to låtene som, takket være nydelige melodilinjer, fester seg raskest, men de andre låtene følger rask etter. Etter mange gjennomlyttinger, er det derfor svært enkelt å konkludere med at Levi Henriksen og gjengen har laget et usedvanlig sterkt album der både melodier, tekster og produksjon omfavner hverandre på forbilledlig vis. Et album som, selvom jeg aldri har oppholdt meg i en ørken, gir meg en litt sånn «manna fra himmelen»-følelse.
