I dag er det 10 år siden Johnny Cash sin «American VI: Ain’t No Grave» (2010) kom ut.
Tekst: Martin Johannessen
Til og med etter sin død klarer Johnny Cash å imponere – for andre gang.
Opptakene ble gjort hjemme hos i Cash i Cash Cabin Studio i 2003, samtidig som «American V: A Hundred Highways» (2006) ble spilt inn. The Man in Black døde 12. september 2003. Borte, men ikke glemt.
Alle «American»-platene er produsert av Rick Rubin som klarte kunsttrykket å introdusere Johnny Cash til et nytt og ungt publikum på tampen av karrieren.
Johnny Cash debuterte med singlen «Cry! Cry! Cry!» i 1955 og ga ut en rekke store låter. På 60-tallet var Cash fortsatt konge. Men utover 70-tallet begynte det å dabbe av. Og han ga ut bare glimtvis gode plater i løpet av de neste tiårene. Men i 1994 kom altså «American Recordings» og karrieren snudde.
Rick Rubin hadde sett Cash opptre på Bob Dylans 30th Anniversary Concert i oktober 1992. Rubin mente at Cash fremdeles hadde vitaliteten i orden selv om han var gammelt nytt for resten av musikkbransjen.
Johnny Cash hadde helseproblemer og sleit etter et langt liv på veien med rus og avrusning. Cash var skeptisk. Men Rubin lovte full kreativ kontroll over prosjektet: «I would like you to do whatever feels right for you.»
Dermed satte de i gang med Johnny Cash på gitar og vokal og ingenting annet.
På denne siste plata spiller både Benmont Tench og Mike Campbell fra The Heartbreakers, og gitaristene Matt Sweeney, Jonny Polonsky og Smokey Hormel. Brødrene Scott og Seth Avett bidrar på «Ain’t No Grave». Cash kunne ikke spille gitar selv på slutten av livet. Men synge kunne han så lenge det var pust igjen i lungene.
Det er nemlig stemmen til Johnny Cash som er grunnfjellet. Han synger på en måte som gjør at du har lyst til å følge med på teksten. At du vet at han kommer til å si noe som er viktig.
The Times skrev at plata var hans «most soulful performances». The Washington Post skrev at den hadde bibelske kvaliteter: «spiritual, even biblical quality to the record.» VG skrev at de var «unektelig bra, disse platene.»
Også denne gangen besto plata av coverlåter, men det plass til en egen også: «I Corinthians 15:55». Cash skrev låta på Jamaica:
«I wrote that song in Jamaica, It took me about a month to write. I mean, I just took my time. That’s the way to make it, take your time. You don’t do anything in a hurry. If you can do it tomorrow, you put it off ’til tomorrow.»
Sangene handler om døden, kjærligheten og livets strabaser. Alt sammen formidlet av en de mest markante stemmene i musikkhistorien.
Rubin har fått kritikk for å være «sjefen» på opptakene, men like klart er det at Cash ikke synger låter han ikke vil synge. Og det stemmer at det var Rubin som kom med de fleste låtforslagene, men det var Cash som sang dem. Ofte på helt andre måter enn Rubin hadde forestilt seg. Sjøl synes jeg samarbeidet er strålende.
Om dette er siste kapittel er ikke sikkert. Ifølge sønnen John Carter Cash skal det fremdeles være låter til 3-4 plater igjen i arkivet. Så får det gjenstå å se om de noen gang blir gitt ut.
