Plateanmeldelse: The Little Hands of Asphalt: «Leap Years» (album)
Da jeg sto opp tirsdag morgen fant jeg Lyttelua sammenkrøllet med en eller annen utenomjordisk hette på gulvet i stua. Pommac-ånden til luetassen hadde forvandlet rommet til en ødemark. Det føltes litt som å våkne opp i Dantes helvete uten Vergil som samtalepartner.
Men det var et lys i enden av rommet. Som om Beatrice stod og vinket til meg på den andre siden av sofaen. Jeg listet meg forsiktig mot stereoanlegget, og for hvert steg jeg tok forvandlet hennes lyse lokker seg til pur vellyd. Jeg skrudde forsiktig opp volumknappen og slapp meg ned i sofaen under plakatene av Johnny og Leo.
Og der ble jeg liggende å høre på «Leap Years», som Luetassen hadde satt på repeat før han forsvant inn i et univers fylt av et monster på størrelse med verdenshistoriens største og sorteste hull.
«Leap Years» tok meg bokstavelig talt på sofaen. Sjur Lyseid har, godt hjulpet av Kenneth Ishak og Marit Falkum Enerhaug, laget et suverent album. «Leap Years», som så dagens lys i 2009, er rett og slett helt kanon, som vi sa i gamledager. Kombinasjonen av supre tekster, en herlig og sval stemme og melodier som sender tanker til artister som Bruce Springsteen, The Replacements og Elliott Smith, gjorde at jeg sendte varme tanker til luetassen som nok en gang hadde hentet fram sanger vi alle trenger.
Og nå, folkens, er Sjur Lyseid og The Little Hands of Asphalt endelig tilbake med et nytt album, «Half Empty», etter en meget lang pause. Et album som slippes den 27. mars. Det er bare å følge med, for vi har hørt på herligheten.
