Plateanmeldelse: Hågen Rørmark – «That’s It» (album, 2020)
Hågen Rørmark debuterte som bare Hågen med plata “Mondo Cane” i 1995. Det er ikke så mange som har den, kanskje. Men jeg har, og den er fin! Jeg støtte på Hågen da vi begge holdt på med å lage plater i studioet til Jørn Christensen (De Press / Mercury Motors) i 1994.
Hågen prøvde etter hvert lykken i London og New York, blant annet, og har siden samarbeidet og spilt med blant andre Morten Harket og Paal Waaktar Savoy, Michael Krohn og Frode Alnæs. I fjor ga han ut en plate sammen med nevnte Christensen under navnet The Sleepends.
“That’s It” er hans femte soloalbum. For nye lyttere kan Hågen Rørmark anno 2020 plasseres i en stolt tradisjon av singer/songwritere fra 1960- og 1970-tallet. Jeg får særlig assosiasjoner til George Harrisons “All things Must Pass” av denne plata – det ligger både i den luftige instrumenteringen med mye akustisk gitar, den varme vokallyden, det behagelige lydbildet og de harmoniske vendingene, som er veldig lune og fine i en slags senbeatlesk/tidlig syttitalls tradisjon.
Andre berøringspunkter er sånne som Harry Nilson og Lennon-disippelen Elliott Smith. Ikke alle låtene her fester seg like sterkt umiddelbart, men det er variasjon, bitt og melodistyrke nok til å bære albumet helt gjennom – alt annet enn en selvfølge for så bortskjemte ører som mine. Strengt tatt er det egentlig ganske sjelden det skjer! (Jeg kan for eksempel ikke si det samme (kremt..) om den nye til kritikerroste Jason Isbell, som kjedet undertegnede så mye at det begynte å klø etter fire-fem låter).
Som “prolog” og “epilog” får vi to smårare instrumentaler (begge kalt “Pigeons on Broadway” ) – en rolig pianoklunkete intro og en riktig tøysete en med blåsere og plystring til slutt. Det er ellers mye fint gitararbeid her, smålure finesser, og en vever kvinnestemme (hvem?) som harmoniserer vakkert på et par av låtene.