– Når kommer Paul Simon-anmeldelsen? spurte redaktøsen. Herman var på vei ut av redaksjonslokalet – for å spurte bort til t-banestasjonen – uten å ha sjans til å rekke nok en avgang.

– Paul hvem? spurte Herman med et skjevt flir, Han var i ferd med å hive seg ut i Torggata for å starte firspranget. Redaktøsens kraftige kremt fikk ham til å bråstoppe.

– Den kommer dessverre ikke, sa Herman og snudde seg langsomt.

– Hva ligger i «ikke»? myste hun, delvis spørrende, delvis forbløffet,

– «Ikke» som i «aldri», sa Herman så lavt han bare greide.

– Unnskyld??

– Det ble ingen konsert…

– Avlyste Simon fordi du ikke var der? spurte redaktøsen i en svært lite hyggelig tone.

Herman smilte fåret, forsøkte å forklare:
– Du skjønner, jeg var på Simon and Garfunkel i Spektrum for 12 år siden, med The Everly Brothers. Alt etter den sakrale opplevelsen er nødt til å bli nedtur. Simon uten Garfunkel er som pølse uten rekesalat, sa han og ble med ett tørr i munnen. Han innså at sammenlikningen kanskje ikke var så presis.

– Kanskje mer som en dvergpuddel uten krøller…

Redaktøsen himlet med øynene og brøt ut i noen bergenske profaniteter som overhodet ikke lar seg gjengi i Popklikk. Eller noe annet sted for den saks skyld.

– Når hadde du tenkt å fortelle dette? Jeg fikk en melding fra en god venn som fortalte at det knapt fantes nok gåsehud i hele verden da Simon kom inn til fjerde ekstranummer og spilte «Bridge Over Troubled Water». Det er forøvrig en sang han svært sjelden fremfører på konserter lenger, forklarte hun med iskald stemme.

Herman kaldsvettet. Han skjønte han hadde gjort en gedigen blunder – det eneste han tenkte på var å redde pølseskinnet. Sitt eget.

– Tror ikke det kan sammenliknes med legendenes fremføring i 2004. Det var den 23. låten den gangen, før de gikk av sce…

https://youtu.be/1CYtGgKiGj0

Redaktøsen reiste seg brått. Halsen var rødflammet, i øynene var det i ferd med å blusse opp et sankthansbål. Herman visste hva det innebar: Det var på tide å holde kjeft.

– Kan ikke du bare innrømme at du har driti deg ut? Fullstendig, loddrett, vannrett og i all verdens posisjoner??!! Avtalen var at du skulle på konserten og levere den anmeldelsen fort som bare pokker etterpå!! Det fantes ingen smutthull – overhodet ingen muligheter til å misforstå akkurat den avtalen. Paul Simon er et geni, en fantastisk låtskriver og musiker som har holdt på i mange tiår etter at det ble slutt med han fyren med den kastratlyse stemmen. Det har jo vært hit på hit: 50 Ways to Leave Your Lover, Still Crazy After All These Years, Me and Julio Down by the Schoolyard, Diamonds on the Soles of Her Shoes, You Can Call Me Alan.

– Al. You can call me Al, korrigerte Herman.
– Ikke Al Gore altså, han miljøduden som gjorde at du la deg med en isklump i magen og våknet med pusteproblemer fordi du trodde du befant deg seks meter under havoverflaten. men Chevy Chase-Al…..

Herman skjønte det ikke nyttet å brife mer nå. Det var slutt på praten, han måtte finne nødutgangen.

– Jeg vet han spiller i Cardiff fredag. Kanskje…

Redaktøsen tok på seg kåpen og strente mot døra.

– Hva skjer? spurte Herman, en smule famlende.

– Jeg skal ha meg en grill med rekesalat. Etterpå skal jeg hjem for å høre på Paul Simon.

– Ok…?

– «Sound of Silence». Solo. Anmeldelsen skal være i epostboksen min lørdag den 5. november. Klokken 08.00. Reisen betaler du sjæl.