Siste waltz med gjengen?

Ganske nøyaktig ti år etter at det sist drønnet av oljefat fra scener i Norge og Europa, skjer det igjen. Kaizers Orchestra er tilbake og drar på omfattende turné høsten 2023! Noe som har fått Popklikk til å hente fram et intervju vi gjorde Janove Ottersen som ble publisert første gang den 17. september 2013.

Siste waltz med gjengen? (Publisert første gang 17. september 2013)

På lørdag entret Kaizers Orchestra scenen for siste gang på ubestemt tid. Noe Popklikk selvfølgelig ikke kan gjemme under stolen på kontoret. Så hva er da bedre enn å hente fram et musikknerdeintervju med bandets frontmann Janove Ottesen fra september i fjor. Et intervju som grunnet subtile årsaker, først nå ser dagens lys.

Janove Ottesen er som vanlig ulastelig antrukket. Håret, som er trukket bakover, skinner som en triumfbue i det dunkle rommet. Han bestiller mat, smiler og sjekker mobilen. Popklikks utsendte, som allerede har spist og har en sveis ikke ulik en bowlingkule, trykker på record og setter i gang.

– Hva slags forhold har dere til vodka?

– Vodka er jo del av den østeuropeiske og russiske kulturtradisjon som også har inspirert musikken deres. En tradisjon som henger tett sammen med fest. Vi har skrevet om den musikksjangeren og festkulturen i flere av sangene våre gjennom hele karrieren. Vi sang om vodka, Kalinka og russisk rulett på debutalbumet, vi sang om det på ”Maestro” og vi synger om det på Violeta-triologien. Både ”En for orgelet og en for meg” og ”Aldri vodka, Violeta” handler om vodka. Men det er ikke bevisst, vi bare synger mye om det.

Kaizervodka drikkes reint!
Kaizervodka drikkes reint!

– Er dere glade i vodka?

– Vi er glade i vår egen, den er veldig god. Den heter Kaizervodka og bygger på 500 år gamle tradisjoner. Den skal nytes med stil og måte.

– Blander dere den med noe?

– Reint, som i Russland, svarer Janove før spørsmålet har rukket fram til nesetippen hans.

Noe som bringer oss over til ”Aldri vodka, Violeta” første singelen fra Kaizers’ siste album. En låt Janove mener representer skiva på en fin måte. Ei skive han beskriver som en rockete sigøynermusikal av Kaizers Orchestra med arrangementer for symfoniorkester av Erlend Skomsvoll.

-Låta, som er nesten er sju minutter lang, inneholder mange av de ulike stilene og arrangementer som finnes på albumet i en og samme låt.

Kaizers’ svanesang så langt, ”Violeta Violeta volume III”, er et spesielt album som ikke ligner på noe av det bandet har gjort tidligere, selv om man vil kjenne igjen bandets tekstunivers og melodier.

– Det er blåst opp til noe stort og eventyraktig. Da vi begynte med første del av triologien visste vi hva vi ville. Det finnes låter på tredje og siste del som er fem år gamle.

Slutten på eventyret?
Slutten på eventyret?

Kaizers skiller musikalsk på de tre albumene.

-”Volume I” er et klassisk Kaizers-album, litt som på ”Ompa til du dør” og ”Maestro”. Albumet består av forskjellige sjangre og vi veksler veldig på arrangementene i en og samme sang. ”Volume II” er mer klassisk rock, Stones-aktig, gitarbasert og rett fram og ikke så voldsomme arrangementer. Noe vi ikke har gjort så mye tidligere. På ”Volume III” ville vi ha store verker komponert på piano.

Triologien består av 30 sanger fordelt på tre album, som igjen utgjør 30 scener i en historie.

– Vi har alltid skrevet tekster som henger sammen. De tre første albumene henger sammen. På ”Maskineri” bestemte vi oss for å gjøre noe annet. Musikken er litt annerledes og teksten henger ikke sammen. Men da vi var ferdige med ”Maskineri” merket vi at det ikke var kjekkere å gjøre det på den måten enn det vi har gjort tidligere. Derfor ville vi fortsette å dyrke det vi alltid har gjort bare enda bedre og større.

Da Kaizers arbeidet med de tre første albumene og lagde teaterstykke med Tore Renberg lærte de veldig mye om hva som egentlig er kjernen i det de hadde gjort. Noe som igjen definerte hva de ville skrive videre om.

– De første platene handler om en stor mafiafamilie med en mafiaboss, hans høyrehånd, runners, familie og barn, blodsbrødre og venner. Da vi skulle begynne på triologien prøvde vi å finne en annen inngang til hvordan vi kunne fortelle en historie enda bedre og uten mafia-tilnærmingen.

Istedenfor å tenke seg en stor familie ønsket bandet å skrive om en liten familie på triologien. Mor, far og barn. Noe som ble til mor, far og datter.

– Noen synes at det er begrensende, men vi tenkte at da kan vi jo skrive om alt. Det finnes ingen temaer man ikke kan flette inn i en historie om en mor, far og datter. Særlig når det viser seg at de ikke er helt vanlige.

– Og alt er jo ikke som man tror. Det skjer ting som gjør at man må forstå fortellingen i et nytt lys. Hvorfor heter for eksempel triologien ”Violeta Violeta”? Samtidig må man ha i bakhodet at dette kun er et musikalsk verk med interessante tekster. Grunnlaget for å fortelle en full historie som kan bli musikal eller film er definitivt til stede. Men manuset ligger ikke i tekstene på platene, tekstene er poetiske og kan tolkes.

I løpet av samtalen skinner det hele tiden gjennom at Janove er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film og filmhistorie.

– Jeg er mest inspirert av film for jeg leser ikke så mange bøker. Før studerte jeg alle typer av mafiafilmer, jeg er veldig fascinert av dem.

– ”Danny Brasco” er en favorittfilm. ”Casino” og alt av Scorsese. Men også Tarantinos og Tim Burtons verden. Det hjørnet av filmverdenen. Man hører jo album og favorittlåter om og om igjen. Jeg er sånn med film, jeg kan se den samme filmen 10 ganger. Jeg er opptatt av hvordan man forteller historiene og hvordan filmene lages.

Når man hører en Kaizers-plate oppleves det ofte at bandet har et musikalsk slektskap til Tom Waits. Mannen som ved hjelp av plater som ”Swordfishtrombones” og ”Rain Dogs” for alvor satte den skeive og skranglete rocken på kartet igjen. Da labelsjefen til Kaizers i Belgia, som også ga ut Tom Waits’ plater, besøkte Waits tok han med seg noen av Kaizers plater, deriblant ”Ompa til du dør”.

– Da labelsjefen ringte oss opp senere kunne han fortelle at Waits hadde kjørt rundt med ”Ompa til du dør” i bilen i to måneder. At han hadde hørt på den hver dag i to måneder og syntes det var helt fantastisk. Waits hadde bedt ham hilse til oss og spørre om vi kunne finne på noe sammen en gang.

Janove forteller at Kaizers og Waits jobber i det samme musikalske landskapet og at de er gjensidige fans av hverandre. Kaizers er ingen kopi av Waits. De tilfører nye ting i den sjangeren Waits selv opererer innenfor. Når Waits gjennom årene har blitt bedt om å fortelle om sine topp 10 album har ”Ompa til du dør” vært på lista to ganger.

– Det er jo veldig kjekt at vi er fans av hverandre. Han har hørt på sine ting som han er blitt inspirert av, og så har vi hørt på ham og blitt inspirert. Og sånn sett blir vi en slags tredje generasjons fortolkning av Brecht og Dr. John. Men vi trenger ikke å høre på dem for Waits har hørt på dem før oss.

– Vi hørte mye på Tom Waits da vi var studenter, men vi hørte også på artister som Nick Cave, 16 Horsepower, Einstürzende Neubauten, det musikalske hjørnet. Et hjørne vi kjente oss igjen i og stort sett har oppholdt oss i hele tiden.

Kaizers Orchestra har fylt opp scenen med masse props. Som for eksempel gassmaske, lamper, bilde av Martin Luther, hjelmer og ulike krigseffekter. Det er utvilsomt veldig effektfullt når pianisten entrer scenen som førstemann med gassmaske og pumper det hele i gang med ”Ompa til du dør”. Selv beskriver Janove det som en intuitiv estetikk. Bandet gjør det de selv synes er fint. Man hvordan kom oljefatene inn i bildet?

– Vi ville at det skulle smelle litt ekstra, men fikk det ikke helt til. Det var da vi fant ut at vi kunne slå på oljefat.  Tom Tveits (studentband i Bergen, hilsen Popklikk) stod og dasket litt på noen oljefat. Og siden de var et coverband tenkte vi at det kunne vi også gjøre siden vi er et originalband med noe på hjertet. Vi kunne lage ny musikk samtidig som vi skamslo oljefatene istedenfor bare å dunke på dem.

Selv om Kaizers har klart å lage et eget sound og et eget musikalsk uttrykk er det et lite hav av forskjell på debutplata og ”Violeta Violeta volume III”.

– At det er en kjempestor forskjell fra første til siste plata liker jeg veldig godt. Alle mine favorittartister har utviklet seg mye fra der de opprinnelig begynte. Radiohead, Beck, Bowie, Tom Waits, The Beatles. Det siste de har gjort minner ikke om det første de gjorde. Det beste er om du klarer å komme deg så langt bort som overhodet mulig og fremdeles har klart å beholde egenarten og være spennende og ny. Og det er det vi prøver på.

Et intervju med Popklikk uten litt musikknerding om favorittartister og plater er selvfølgelig helt utenkelig. Noe som resulterer i følgende svar da Popklikk ber Janove plukke ut to album som har betydd mye for ham.

OK Computer
OK Computer

– Radioheads ”OK Computer”, kommer det uten betenkningstid.

– Det har nok med timing å gjøre. Den kom i 1997 og jeg var i en alder da det traff; jeg aldri hadde hørt noe lignende. ”OK Computer” var et løft i hele musikkverdenen, den var fremtiden. Den satte en ny standard på alt. På låter, sound og arrangementer. Den traff så godt og varte så lenge at den påvirker meg mye. Radiohead er nok også favorittbandet mitt, så jeg har hørt mye på alt de laget. Men det begynte med ”OK Computer”.

-”Rain Dogs” med Tom Waits, fortsetter Janove etter en av tidenes korteste tenkepauser.

-Det var en studiekamerat som presenterte meg for den. De første gangene jeg hørte plata forstod jeg ingenting. Jeg spilte den på cd-spilleren når jeg la meg. De første kveldene skjønte jeg ingenting og bare sovna. Men så etter tre-fire kvelder festa jeg meg ved den tredje låta, ”Cemetery Polka”, en av de skakkeste låtene på skiva, og da skjønte jeg plutselig alt og hva Waits egentlig holdt på med.

– Helt til slutt: Hvem er Mr. Kaizer?

– Det var en karakter vi skapte på et tidlig tidspunkt. Det er bare en mann som vet hvem Mr. Kaizer er, man han er ikke her pleier vi å svare.

– Men katten hans da, vet han noe om det?

– Ja, kanskje det er han som vet hvem Mr. Kaizer er?

Et svar som fikk Popklikks utsendte til å snakke med alle kattene han møtte på vei hjem fra intervjuet. Men det er en helt annen historie.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1738