Noen ganger er det lurt å komme seg opp i stående stilling og ta en kjøretur til by’n.
KONSERTANMELDELSE: LARKIN POE LØRDAG 7. OKTOBER 2023, ROCKEFELLER MUSIC HALL OSLO
Jeg var usikker. Skulle jeg starte på nok en døll serie på sofaen en lørdag kveld, eller dra å se Lovell-søstrene på Rockefeller? Jeg ble værende på sofaen for å se ferdig dokumentarserien om det grufulle drapet på den engelske tv-journalisten Jill Dando. Miniserien klokket inn på 21.45, og jeg var fortsatt i villrede.
Tekst og foto: Herman Berg
Jeg hadde tidligere på kvelden hatt kontakt med min gode venn Sverre med spørsmål om vi skulle dra på konsert. Han nølte. Han hadde sett dem i Oslo da de var tenåringer for 16 år siden og het Lovell Sisters. De hadde blant annet vunnet talentkonkurransen «A Prairie Home Companion» foran 4,5 millioner radiolyttere i 2005 og hadde opparbeidet seg en ganske betydelig fanskare i hjemlandet. Etter at den eldste søsteren bestemte seg for å dra på college og etablere seg, ble bluegrass-trioen oppløst.
I 2010 dannet de to gjenværende søstrene et langt tøffere band, med utgangspunkt i tradisjonene til sørstatsrockerne the Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd. Jentene hadde funnet ut at tipp-tipp-tipp-tipp oldefaren var fetteren til den kjente amerikanske dikteren Edgar Allan Poe og kalte bandet Larkin Poe etter sin tipp-tipp-tipp-tipp oldefar.
Sverre bestemte seg for en rolig i kveld i toppleiligheten som troner over Middelalderruinene i sentrum av Oslo. Etter å ha vært på farta som frilanser blant annet til Afrika de siste ukene hadde han behov for å roe ned. Jeg tenkte, ‘shit, om jeg ikke rekker hele konserten, får jeg i hvert fall se den mest spennende delen!’ Så jeg bukserte El-Berlingoen inn til byen, parkerte i en shady sidegate mot Storgata og vandret bort til Rockefeller.
De eneste menneskene på utsiden var et par uvirksomme vakter, som sannsynligvis hadde mest lyst til å gå hjem. Jeg var spent på om det var utsolgt, og hvor lenge søstrene hadde vært i gang. «Siden ti,» svarte den ene vakten. «Det har vært forband.»
Griseflaks med andre ord, kombinert med at det ikke var utsolgt. Forrige gang Larkin Poe var i byen på Rockefeller hadde det nemlig vært stinn brakke.
Norge har Rebecca og Megan nemlig et spesielt forhold til. I oppstartsåret 2010 debuterte de på verdensturneen på Rockefellers lillesøster, John Dee, hvor også norske Thom Hell var på scenen. Duoen hadde falt pladask for Hells «God If I Saw Her Now»-album. De traff ham allerede i 2008 og startet et samarbeid. Den 18. oktober 2010 slapp Larkin Poe sin andre EP, «Summer», der tre av låtene er spilt inn i studioet til The Margarets på Giske. I 2013 samarbeidet de fullt og helt med Thom Hell om popalbumet, «The Sound of the Ocean Sound».
Men alt dette visste jeg ikke der jeg dro ned til Rockefeller lørdag kveld for å få med meg bluesbandet Larkin Poe. Jeg hadde et par av deres tøffeste låter på en diger spilleliste. Og da jeg kom inn i det velkjente lokalet, hvor ølstanken har satt seg permanent, var bandet, for anledningen fullstendig kledt i helhvitt, godt i gang med settet. Det skulle til slutt omfatte 17 låter.
Den yngste av søsterne, Rebecca Lovell, trakterer el-gitaren med sylskarpe riff, i positur som en ekte rockegitarist. Megan Lovell, den eldre søsteren, er en lett krumbøyd dobro-spiller, med en følelse som tryller frem like fantastiske atmosfærer som en hvilken som helst slidegitarist. Dobro-gitaren hennes var hele veien fremtredende i lydbildet, den innebygde resonatoren sørger for høyt volum.
Jeg følte det med en gang, dette kom til å bli en flott kveld, med noen utrolig dyktige musikere som var villig til å gi publikum det meste.
Underveis understreket de hvor stolte de er for å være fra sørstatene (Tennessee og Georgia), samtidig som de i sitt voksne liv har slått seg ned i musikkhovedstaden Nashville. Og de sparket konserten skikkelig i gang fra Son House-coverlåten, «Preachin’ Blues» (som er en av dem jeg har på Spotify-listen) til ironiske «She’s a Self Made Man», over til «Back Down South» og deretter «Mad as a Hatter», som handler om den schizofrene bestefaren deres.
Denne rekken av knallharde roots-låter en lørdags kveld ville gjort noen og enhver andpustne, og de roet det da også ned i beste bluegrass-stil med den oppofrende kjærlighetssangen «Might as Well Be Me». Så fulgte ganske ferske «Southern Comfort» som i originaltapning høres ut som den er tatt rett ut av katalogen til Lynyrd Skynyrd, egentlig ganske uoriginal og kjedelig. Men i akustisk versjon med ståbass og enkel tromme klarte de å heve den betraktelig, opp til en skikkelig sløy, sugende blueslåt.
Så kom det en stor overraskelse i Elton Johns «Crocodile Rock», som nesten ble en reklamepause i avslutningen på det akustiske settet, med allsang på den teite kastratdelen til opphavsmann Reginald.
Det som slår meg er at Larkin Poe har en blanding og tolkning av blues, americana og rock. Selv sier den karismatiske frontfiguren Rebecca i forhåndsreklamen til turneen at deres opptredener er en hyllest til den amerikanske rootsmusikken, oversatt av to søstre som spiller blues i en moderne tid.
I hvert fall funker det som pokker!
Jeg var alene på konsert, men tok meg likevel i å spre opplevelsen til en haug med venner underveis, fordi jeg ville at flere skal få vite om disse kule amerikanske damene. Flotte harmonier fra duoen, men også en frontfigur med en utrolig rå stemmeprakt. Og med noen flotte backup-medlemmer i the “Nashville Drum Coach”, Ben Satterlee og en meget sterk bassist og multiinstrumentalist i Tarka Layman.
Jeg ringte til og med en kompis, som egentlig hadde lagt seg for kvelden, og han fikk ta del i en låt på direkteoverføring fra Rockefeller, med halvannet øye åpent. Det eneste ankepunktet med konserten var at jeg følte de holdt litt igjen og hadde enda mer å gå på i lengre partier. Når det svinger, og det gjør det innimellom noe ordentlig, er det virkelig rått. Jeg har vært på noen roots/blues/americana-konserter gjennom tidene. Dette bandet ligger ikke tilbake for kolleger i sjangeren.
Jeg gleder meg til å se dem på en eller annen festival neste sommer. Nå er de på verdensturne for å promotere sitt nye album, «Blood Harmony». Jeg har et personlig håp om at de returnerer til Europa neste sommer. Jeg tar uansett gjerne flere slike spontane lørdagskvelder i Oslo by, i lag med en haug med blues- og rock’n’ roll-elskende nordmenn som virkelig satte pris på bandet. Som det glapp ut av Rebecca Lovell underveis i konserten (lett omskrevet): – Dere får oss til å rødme. Vi forsøker å fremstå som noen tøffe rockemusikere med en «attitude», og vi blir i stedet stående her på scenen med noen fårete flir.
Jeg tar fårete flir og god stemning «every day of the week».
Her er setlisten fra lørdag 7. oktober 2023, Rockefeller i Oslo.
