Plateanmeldelse: John Hiatt and The Jerry Douglas Band – «Leftover Feelings» (album, 2021)
På sitt nye album har John Hiatt valgt å samarbeide med produsent og musiker Jerry Douglas i legendariske RCA Studio B i Nashville. Et studio størrelser som Elvis Presley, The Everly Brothers og Waylon Jennings har tatt i bruk tidligere.
Hiatts forrige album, «The Eclipse Sessions», var hans beste på mange år, og etter min mening en av de beste utgivelsene i 2018. «Leftover Feelings» treffer nesten like bra, og kan muligens nå de samme høydene etter flere gjennomlyttinger.
Åpningslåta, «Long Black Electric Cadillac», er pussig nok platas svakeste spor, og burde sånn sett vært plassert lenger bak i køen. Men, så lenge de 10 resterende låtene biter seg fast med god margin, blir det kake likevel.
Som nesten alltid med Hiatt, veksler det mellom uptempo-låter og ballader, denne gangen pakket inn i et lydbilde der akustiske instrumenter, feler, Jerry Douglas’ dobro og Hiatts følsomme stemme trives svært godt i hverandres selskap. Trommer? Nei takk, ikke denne gangen.
Av uptempo-låtene liker jeg nyinnspillingen av «All The Lilacs In Ohio» og «Mississippi Phone Book» best. Førstnevnte, som så dagens lys på «The Tiki Bar Is Open» (2001), er en leken, upretensiøs og melodiøs versjon som jogger av gårde på svært behagelig og sjarmerende vis.
Men som vanlig er det på de rolige og balladeaktige låtene at John Hiatt virkelig setter inn støtet. Og dem er det mange av på «Leftover Feelings». Låter som «The Music Is Hot», «I’m In Asheville», «Light Of The Burning Sun», «Changes In My Mind», «Buddy Boy» og «Sweet Dream», er låtskriverkunst av ypperste merke. Måten Hiatt kombinerer nydelige melodier med ektefølte og troverdige tekster, er det ikke mange som gjør etter ham.
Flere av tekstene er vemodige og tilbakeskuende, og handler om savn, sorg og drømmer om det som en gang var. Platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «Light Of The Burning Sun», er samtidig så trist og sår at man som lytter ikke kan unngå å bli berørt. Det er ikke ofte jeg anbefaler folk å lytte på tekstene, men på «Leftover Feelings» er det er en dyd av nødvendighet.
Sammen med artister som Kevin Rowland, Graham Parker, Mark Eitzel, Thåstöm og Dan Stuart, for å nevne noen favoritter, er Hiatt i besittelse av en stemme med så mye særpreg og tilstedeværelse at det er klin umulig å ikke falle av stolen. På «Leftover Feelings» synger Hiatt med så mye innlevelse og troverdighet at jeg nå og da tenker at han muligens aldri har sunget bedre!
Etter å ha hørt på John Hiatts musikk i flere tiår, er det godt å konstatere at musikken han lager fortsetter å forvandle meg til en lykkelig mann (som ganske snart faller av stolen – igjen!)
Sagt med andre ord: John Hiatt skuffer aldri.
Foto: David McClister (promo)
