Plateanmeldelse: Ingvild Flottorp – «It Seems So Clear» (album, 2021)
Når man etter kun en gjennomlytting faller pladask for en plate, ringer alltid varselsbjellene. For det kan da ikke være så bra? Og da er jeg nødt til å høre plata minst fire ganger til før jeg konkluderer. Det har nemlig skjedd opp til flere ganger at plater jeg har elsket ved første ørekast ikke har bestått syretesten, at jeg enten har vært litt overivrig eller at plata har vist seg å falle litt sammen etter et par runder på spilleren.
Invild Flottorps debutplate, «It Seems So Clear», sendte meg umiddelbart rett i bakken. Men siden jeg allerede elsket tre av låtene, som alle var gitt ut som singler i forkant av albumslippet, slo det meg at jeg muligens var i overkant entusiastisk allerede før jeg ga meg i kast med hele sulamitten.
Men etter å ha hørt «It Seems So Clear» sånn cirka 10 ganger, er jeg fortsatt like begeistret. Minst! For plata har faktisk vokst enda noen musikalske centimeter. Musikken blir med andre ord bare bedre og bedre!
At debutant Flottorp overbeviser på første forsøk, kommer kanskje ikke som noen overraskelse for de som kjenner henne. Hun kommer nemlig fra en familie der musikken renner gjennom årene. Søsknene hennes, Johanne og Tobias, spiller sammen i Ruby Red & the Moonshine Brothers. Johanne spiller også i The Northern Belle, bandet som ga ut et av fjorårets beste norske album.
Plata er produsert på utsøkt vis av storebror Tobias, som også bidrar på gitar, bass og kor. Johanne dukker opp både her og der med fela si. Platedebutanten Ingvild, som har laget alle låtene, synger særdeles vakkert og spiller autoharpe. Om vi slenger inn Øyvind Blomstrøms finfine innsats på pedalsteel, skjønner alle at musikken som strømmer ut av rillene beveger seg i et landskap der countrymusikken dominerer. Eller nordicana som noen ynder å kalle det. Men, fordi brorparten av låtene er så melodisterke bor det også mye popmusikk i dem. Og sånn sett finnes det også et musikalsk slektskap mellom Ingvild Flottorp og The Northern Belle.
I presseskrivet beskrives stemmen til Flottorp som en fin miks av Kate Bush og Iris Dement. Noe jeg stiller meg bak. Når der gjelder musikalsk inspirasjon hører jeg stemmer fra musikkmiljøet som slo rot i Laurel Canyon og Los Angeles på 70-tallet. Personlig tenker jeg rett som det er på artister som Eagles, James Taylor, Linda Ronstadt og Joni Mitchell.
Platas 12 låter står alle godt på egne ben. Flere av dem, som for eksempel «(At Least I Got) To Stay Around», «I’ll Be Around» og «A Part of Me» (med Malin Pettersen), jages fremover på herlig vis av dyktige musikere og et luftige og sjarmerende lydbilde som tilfører låtene fin oppdrift. Andre låter tar seg tid til å stoppe og dvele litt ekstra rundt livets mange underfundigheter. Noe «The Last One», «Like You Used To Be» og «I Don’t Believe You Anymore» er herlige eksempler på. Når Nicolai Herwells vokal entrer rommet på sistnevnte låt, er det lett å bli litt ekstra lykkelig.
Tematikken i tekstene dreier ofte rundt følgende problemstillinger: Should I stay or should I go? En problemstilling de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi snakker hjerte-smerte, men på en fin og jorda måte.
La oss håpe at «It Seems So Clear» lager så store ringer i vannet at flest mulig får sjansen til å falle pladask for Ingvild Flottorps vidunderlige musikalske univers. For dette er musikk hentet fra den gjeveste hylla i platebutikken.
