Plateanmeldelse: Chris Cohen – «Chris Cohen» (album)

Noen ganger må man bare ta sjansen og la seg overraske. I en diskusjon på Twitter om årets beste plater så langt kom Chris Cohens navn opp. Og jaggu, den dukket opp under litt leting på måfå på platebutikken. Den ble kjøpt inn uhørt, ikke en gang sjekket på Spotify og Youtube. Og hva åpenbarte seg så? Jo, et meget fint og vellydende pop-album.

Chris Cohen er en produsent, låtskriver og utøver fra LA som har jobbet med folk som låtskriversmeden Cass McCombs og støy-pop’erne i Deerhoof. Uttrykket her er mye nærmere CassMcCombs, de støyete innslagene glimrer med sitt fravær.

Andre referanser som tripper fram under lyttingen av «Chris Cohen» er Mac Demarco, Destroyer, Yo La Tengo, kanskje en dæsj The Kinks og alskens folk-rock fra overgangen mellom 60- og 70-tallet.

Av og til er låtene preget av en nedstrippet form for drømmeteindie-folk, som i åpningslåta «Song They Play», i andre vendinger er det anelsen mer up-tempo gitar-pop som står på menyen, med tredjelåta «Green Eyes» som et fremragende eksempel.

Cohens vokal er av den avslappete sorten, nærmest søvnig, men dette kler låtene. Ved de første gjennomlyttingene låt det hele litt kjedelig kanskje, men etter hvert har det dempede lydbildet avslørt at djevelen som vanlig ligger i detaljene. Plata er utsøkt produsert, den repetitive bassen understøtter hver låt, med bittesmå gitarsprell som krydder.

Nevnte jeg saksofonen? Cohen trakterer det meste av instrumenter selv, men har med en åpenbart habil saksofonist på en del av låtene. Gitt at han er fra LA og saksofonens noe brokete historie i den delen av verden kunne man tenkt at dette blir «cheesy», men den gang ei. Her bygger sax’en ut lydpalletten på en fin måte og gir låtene et ekstra driv eller en kjærkommen twist. Avslutningslåta «No Time To Say Goodbye» er ett eksempel.

Det er noe lavmælt og veldig lite direkte over denne plata. Men, dynamikken er der og låter som jangly «What Can I Do?» og vestkystpop’eren «Heavy Weather Sailing» er i ferd med å sette seg litt i hjernebarken. Lysten til å sette på plata en runde eller to til er der og da er mye gjort, vil jeg si. Sjekk ut Chris, smart hverdagspop er viktig det også.