Plateanmeldelse: Alexander Pettersen – «Supply/Demand» (album, 2024)

Alexander Pettersen er muligens ikke den mest kjente artisten i mylderet av norske artister som dukker opp stort sett hele tiden. Et mylder der mange av artistene ikke nødvendigvis vanker i det sammen smuget som Popklikks skribenter. Med Pettersen stiller det seg annerledes, for han er definitivt en mann som skaper musikk vi setter setter stor pris på. 

At Pettersen, med bakgrunn fra bandet The South som ga ut tre album i perioden 2014-2019, dukket opp på Popklikks radar igjen, var litt tilfeldig. For da vi anmeldte Ida Jenshus’ nye, glimrende album, «The Grip», dukket han opp som bidragsyter stort sett overalt, det være som gitarist, med-låtskriver eller co-produsent. Noe som igjen minnet oss på at han også bidro på plata Popklikk kåret til årets beste norske album i fjor, Øyvind Holms «Paradox of Laughing». 

«Supply/Demand», som er Pettersens tredje soloalbum, består av sju låter som beveger seg rundt i et musikalsk nedslagsfelt der tradisjonell pop og rock rett som det er krydres med elementer av  power-, synth og kammerpop.  

Pettersens teft for gode melodier og viljen til å leke seg innenfor et lydbilde uten for strenge musikalske rammer, gjør det usedvanlig enkelt å la seg rive med når låtene på «Supply/Demand» kiler lytteren i ørene. Det løsslupne, luftige, varme og tidvis detaljrike lydbildet, tryllet fram av Pettersen selv og Pål Brekkås, tilfører låtene både oppdrift og en melodiøs kraft som på varsomt vis dytter låtene framover. 

Foruten Brekkås, som bidrar med stort sett hele seg, har Pettersen omgitt seg med en rekke svært gode og dyktige hjelpere. Nevnte Øyvind Holm, som er med-låtskriver på tre av låtene, synger på fineste vis på tittellåta. Noe som også kan sies om Siri Gjære og Kirsti Huke, som bidrar på nydelig vis med sin stemmeprakt på fem av låtene, enten sammen eller hver for seg. Mari Persens strykearrangementer på to av låtene er, som alltid, pur klasse. Even Granås og Stian Lundberg tar seg av trommene.

Men den store stjerna er selvfølgelig Alexander Pettersen, som foruten å produsere, lage låtene, synger både tøft og vakkert også bidrar – på glimrende vis – både på gitar, piano, orgel, synth, keyboards, perkusjon, trommer, vocoder og Balafon*. 

På den spretne åpningslåta,«Dance Again», som kan minne om noe som ligner en fin blanding av 80-talls helter som The Cure og Crowded House og The Talking Heads, strøs det på med relativt store mengder med synth, keyboard og piano, og akkurat passe med perkusjon, trommer og el-gitar. Godt hjulpet av en fin miks med keyboard og Balafon, tilføres låta en fin hoftevrikkende dimensjon. 

Påfølgende «Smile» er rett og slett en sabla fin poplåt med et deilig refreng og en el-gitar som tøffefuzzer seg litt innimellom. Noe som tilfører låta litt skarpere kanter enn hva som er vanlig i popens mer tradisjonelle univers. Og sånn sett er det kanskje mer presist å plassere låta i powerpop-båsen, og minne leserne på at det er på tide å sjekke ut platene til Mathew Sweet igjen. Når det er sagt; «Smile» smiler også rett som det er i retning av kammerpop-yndlingen Neil Hannon aka Divine Comedy. 

På spor tre, tittellåta, roes det hele ned, og vips så svever lytteren rundt i et vidunderlig, atmosfærisk og vakkert musikalsk landskap der Pettersens stemme omgir seg med akkurat passe doser med kassegitarer, synth og koring fra Holm og Gjære. Bruken av kassegitar er spesielt effektfull. Melodilinjen som snirkler seg gjennom de små, subtile grepene som gjøres underveis, gir låta en fin blanding av ro, balanse og melodiøsitet.  

På «Oumuamua» flyter fremdeles musikken rundt i et atmosfærisk musikalsk landskap, men denne gangen trøkker Pettersen og gjengen til med et langt tyngre og mer repeterende lydbilde, der særlig stødig tromming og synth driver låta fremover kun avbrutt av partier der Pettersens melodiske teft kommer til sin rett. 

«On The Water» er en av de vakreste låtene Popklikk har hørt på lang, lang tid. Pettersens vare stemme, støttet opp av nydelig koring fra Gjære og Huke, omgitt av forsiktig bruk av Wurlitzer, piano og orgel, setter låten i gang på perfekt vis før Mari Persens strykerarrangementer flytter låta til himmelske høyder. Vi snakker wow-faktor og litt til. 

På «Never Die», der bare Pettersen og Persen er bidragsytere, tillater sistnevnte seg å utfordre en smule med strykearrangementene, samtidig som Pettersen på forsiktig vis supplerer med kassegitar, Wurlitzer og synth. Vokalen til Pettersen er tidvis så var og øm, at han nesten forsvinner inn i sangen for godt. Perssens krumspring med fiolinen, der det både knirkes og gnikkes, er med på å gjøre låta både vakker og en anelse vindskeiv.

Platas siste låt, «SYMPATHY FOR THE DRIVE», høres som den ble laget en gang på midten av 80-tallet. Proppet full av virvlende synth, dunkle bassganger, perkusjon, klokkespill, piano og en deilig melodi, avslutter låta albumet på perfekt vis. At Popklikk tenker på – kremt – Limahls «Never Ending Story», skyldes trolig en kortslutning i våre skakkjørte hjerner. 

Noen vil kanskje innvende at sju låter er i minste laget, men med tanke på at tre av låtene er på fem minutter pluss, og helt uten dødpunkter, er det mer enn godt nok for oss. At alle låtene på «Supply/Demand» fungerer både hver for seg og som del av en større enhet, innebærer at Alexander Pettersen, godt hjulpet av gode venner, har laget en av de fineste platene Popklikk har hørt så langt i år. En plate der kombinasjonen av gode melodier og et ypperlig og variert lydbilde, frembringer et helt arsenal av smått geniale musikalske øyeblikk. 

*Balafon er et melodisk slagverksinstrument som er spesielt utbredt blant mande-talende folkegrupper i Vest-Afrika. Instrumentet brukes blant annet av grioter, tradisjonelle yrkesmusikere og historiefortellere.

Foto: Olga Bushueva

Hør plata her: