Plateanmeldelse: SUCK IT AND SEE/ DOMINO/PLAYGROUND
Lettere, lysere, bedre – Arctic Monkeys trives tydeligvis godt med klimaet i Los Angeles.

Vi lar ordspillene rundt apekatter og – streker og den slags ligge, for den brønnen er vel for lengst sugd tørr. La oss heller konstatere at Alex Turner og kompani har modnet betraktelig de siste årene. Spesielt sammenlignet med det friske, vitale og ikke minst gladskranglete førstealbumet Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not.

Albumet er spilt inn i solfylte Los Angeles, med tidligere samarbeidspartner James Ford bak spakene nok en gang. Det er en voksnere, stødigere og dyktigere gjeng som viser sine kunster på Suck It And See, selv om albumtittelen også viser at gjengen likevel har beholdt det småfrekke glimtet i øyet. Plata åpner med She’s Thunderstorms, en fin-fin låt hvor de henter hauger med inspirasjon fra herr Morissey. Dette er langt ifra den eneste låta hvor man hører spor fra klassisk britisk indierock, samtidig som bandet greier å skape sitt eget uttrykk.

At inspirasjon fra velkjent kvalitetsmusikk skinner igjennom her og der har aldri vært noe stort problem. Inntrykket man sitter igjen med er uansett av et band som i stadig større grad finner formen, samtidig som de tør å variere på de forskjellige låtene. Albumet som helhet er mer avslappet og lett til sinns enn en del av de tidligere utgivelsene fra denne kanten, men tør å snøre på seg rockeskoa når de finner det for godt, som på Brick by Brick og Library Pictures.

Suck It and See er altså tydelig inspirert av gamle storheter, samtidig som bandet virker mer komfortabel og sikker. Det høres kanskje litt selvmotsigende ut, men det funker særdeles godt.