Plateanmeldelse: Starbelly – «Four» (album, 2018)

Vi som digger de tre b’ene The Beatles, The Byrds og Big Star og etterkommere som Matthew Sweet, Teenage Fanclub, I Was A King og Jellyfish, går vel aldri av veien for en ny dose jangly gitarer, hooks, solbrente melodier og forstads-melankoli?

På midten av 1990-tallet var det et utall band av denne typen, spesielt på den andre siden av Atlanteren. I miljøene rundt plateselskap som Rainbow Quartz og Not Lame Recordings, krydde det av band i denne tradisjonen av melodiøs gitar-pop, gjerne med sterke Beatles-antydninger. Myracle Brah, Cotton Mather, The Grip Weeds og The Shazam er noen av de jeg husker best.

Starbelly oppdaget jeg ikke på den tiden, selv om Baltimore-gjengen ga ut noen plater på Not Lame. «Four» er et comeback-album som ble sluppet på slutten av 2018, til stor glede i entusiast-kretsene i power pop-«bloggosfæren». Og det er et fint comeback; dette er powerpop akkurat som noen av oss liker den. Proppfull av gode melodier, bittelitt skurr og gitarøs, fine harmonier og bittersøte tekster.

Åpningslåta «The Boy Who Learned to Cry» sender oss i retning av LA og Jellyfish, mens «Lay Low» og «The Stars of Constantine» er sånne herlige Teenage Fanclub-rockere man sjelden går lei av. «Sleep» er en nydelig ballade med et melodiøst hook som fester seg på hjernebarken ganske så raskt. Og da har plata allerede satt seg med de fire første sporene! Ta en ekstralytt på up-tempo-låta «Strange Constellations», jangle-pop’eren «Yes, I Love Her Again» og den akustiske pop’en i harmonifylte «Emily Says» og nyt sommeren videre!