I dag er det 48 år siden Pink Floyd ga ut mesterverket “The Dark Side of the Moon” (1973).
Tekst: Martin Johannessen
Selv om den bare var én uke som nummer 1 på Billboard ble den værende på lista i 741 uker fra 1973 til 1988. Plata har solgt nesten 50 millioner eksemplarer.
I England er plata det syvende mest solgte albumet gjennom tidene, men uten at den nådde førsteplassen. Den kom “bare” på andreplass.
“The Dark Side of the Moon” er selvfølgelig med på alle lister over verdens beste plater.
Plata er spilt inn i Abbey Road Studios i London med bandet som produsenter, Alan Parsons som lydtekniker og Chris Thomas som hadde ansvaret for den ferdige miksen.
Helt fra starten var planen å kalle plata “The Dark Side of the Moon”, og da som en referanse til galskap og ikke til verdensrommet. Men i 1972 ga bluesrockerne Medicine Head ut “Dark Side of the Moon”. Pink Floyd vurderte en kort stund å gå for tittelen “Eclipse”.
“We weren’t annoyed at Medicine Head. We were annoyed because we had already thought of the title before the Medicine Head album came out,” forteller David Gilmour.
Men plata til Medicine Head forsvant ganske snart ned i glemselen og Pink Floyd beholdt sin opprinnelige ide til tittell for plata.
I denne videoen kan vi sniktiitte på David Gilmour som spillet inn “Brain Damage” https://www.youtube.com/watch?v=g1OOQP1-wOE…
Plata fikk sin spede start i et øvingslokale i Broadhurst Gardens i London i 1971 der de jobbet med en slags suite de kalte “Eclipse”.
«It began in a little rehearsal room in London. We had quite a few pieces of music, some of which were left over from previous things,” forteller David Gilmour.
«I think we had already started improvising around some pieces at Broadhurst Gardens. After I had written a couple of the lyrics for the songs, I suddenly thought, I know what would be good: to make a whole record about the different pressures that apply in modern life,» forteller Roger Waters.
Året etter fortsetter de arbeidet med låtene i øvingslokalet til Rolling Stones i London.
«We started with the idea of what the album was going to be about: the stresses and strains on our lives,» forteller Nick Mason.
Og i juni 1972 begynte de med de første opptakene i Abbey Road. Plata blir ofte omtalt som et rent studioprosjekt – og det var det jo også. Men det var på konsert folk kunne høre hele plata for første gang.
Del 1 av turneen “Dark Side of the Moon: A Piece for Assorted Lunatics” var i gang lenge før plata var i butikkene. Turneen startet med øvinger på Rainbow Theatre i London i januar 1972.
20. januar 1972 var første konsert i Brighton Dome, men ble avbrutt her og der på grunn av tekniske problemer under “Money”. Dagen etter i Portsmouth Guildhall ble derfor første gang de spilte plata i sin helhet live.
De fleste av låtene var ferdige, mens andre hadde fremdeles andre titler. “The Travel Sequence» er en tidlig versjon av «On the Run», «The Mortality Sequence» er en tidlig versjon av «The Great Gig in the Sky» og «Scat» en tidlig versjon av «Any Colour You Like».
De spilte hele “The Dark Side of the Moon” først før de gikk i gang med andre låter som “One of These Days” og “Echoes”.
På del 1 av turneen spilte de i England, Japan, USA, Vest-Tyskland, Nederland, Canada, Frankrike, Belgia, Sveits og det nærmeste de kom Norge var et par konserter i København.
Når del 2 av turneen startet var plata i butikkene og konsertene fortsatte i USA, Canada, Østerrike, Vest-Tyskland, før den avsluttet på Rainbow Theatre i London med to konserter i november 1973.
To singler ble gitt ut: “Money” og “Us and Them”. Dette var også de to første låtene de spilte inn til albumet.
Roger Waters står oppført som låtskriver på “Money” og Gilmour synger. Men det må ha vært et låtskriver-samarbeid på gang. “Money” er helt klart inspirert av “Green Onions” av Booker T. & the M.G.’s fra 1962. Hør selv https://www.youtube.com/watch?v=0oox9bJaGJ8
“Getting specific about how and what influenced what is always difficult, but I was a big Booker T fan. I had the ‘Green Onions’ album when I was a teenager,” sier Gilmour i et intervju med Rolling Stone.
Se videoen til «Money» her https://www.youtube.com/watch?v=-0kcet4aPpQ
“Us and Them” var den aller første låta de spilte inn allerede i juni 1972. Sammen med “Time” er de tre låtene de lengste på plata. Begge singlene ble gitt ut i kortere versjon på single.
Se videoen til “Us and Them” her https://www.youtube.com/watch?v=nYAYn7pyues
«Time» og «The Great Gig in the Sky» var de neste låtene som ble spilt inn, før bandet tok seg en pause der de også forberedte seg på konserter i USA.
“Time” var B-siden på “Us and Them”. Det er av mine favoritter. Samspillet mellom gitaren og keyboardet er en fryd for øret.
«Those big, grand keyboard chords are mine. Dave used to complain I’d write in these hard keys and weird major and minor sevenths, which is difficult to play on a guitar,» forteller Richard Wright.
Da de kom hjem fra turen over dammen spilte de inn «Brain Damage», «Eclipse», «Any Colour You Like» og «On the Run» og jobbet videre med låtene som allerede var spilt inn.
De gjorde seg også ferdige med “Breathe” og den korte instrumentale “Speak to Me”, skrevet av Nick Mason, som fikk æren av å åpne plata.
Alle medlemmene bidrar med musikk, ofte i samarbeid.
«We were working really well as a band,» sier Mason.
Men det er Roger Waters som, for første gang, skrev alle tekstene til plata.
“That was always my big fight in Pink Floyd. To try and drag it kicking and screaming back from the borders of space, from the whimsy that Syd was into, to my concerns, which were much more political and philosophical,” sier Roger Waters i boka ”Comfortably Numb – The Inside Story of Pink Floyd” (2008) av Mark Blake.
David Gilmour anså ikke seg selv som en stor tekstforfatter heller og hadde ingen problemer med at Waters kom opp med ordene:
“I never rated myself terribly highly in the lyrics department, and Roger wanted to do it,” sa Gilmour i et intervju med Rolling Stone i 2011.
De la siste hånd på verket i begynnelsen av februar 1973 og en måned etter var plate i butikken og musikkhistorien fikk et nytt spennende kapittel.
“Finally, you sit back and listen all the way through at enormous volume. I can remember it. It was really exciting,” forteller Gilmour.
Om plata er en en bra plate eller ikke, er ikke et spørsmål. Det er et faktum! Eller “really exciting” som Gilmour sier. Det er ikke en eneste kjedelig tone på hele plata.
Med “The Dark Side of the Moon” (1973), “Wish You Were Here” (1975), “Animals” (1977) og “The Wall” (1979) kan vi trygt si at Pink Floyd var med å dominere 70-tallet.
