Joakim Thåström er en malermester. Han former skisser i en stadig mer utydelig verden, riss som du blir trollbundet av. Den svenske mesteren og hans band spinner en lydkulisse rundt deg, en som både er foruroligende intens og utrolig vakker. Med på laget er lydmagiker i Pelle Ossler. Han spenner cellobuen over gitaren og tryller frem realismen, dissonansen og spenningen i rommet. Sammen med tangentmannen Niklas Hellberg utgjør de tre svenske musikerne stammen i et utrolig tight orkester, som i tillegg har sitt eget band som kalles Sällskapet.
Men det er Sven Joakim «Pimme» Eriksson Thåström det handler om fredag kveld. Vi har turt å dra på spontantur til Karlstad fredag den 13., knappe tre timer fra Oslo. Pimme skal opptre i det flotte konsertlokalet Nöjesfabriken, og vi har lyst til å se ham på hjemmebane.
Forrige gang var under Peace and Love festivalen i Borlänge, så langt tilbake som i 2008, da 2/3 deler av Popklikk redaksjonen var til stede. Det var i ABC tiden, to år før Popklikk ble skapt. Da ditchet vi Thåström halvveis i settet for å gå på Sex Pistols. Pønkegudfedrene som i løpet av 30 år hadde blitt forvandlet til Muppet show.
Thåström holder imidlertid koken. Her kan dere se hvor pønket han var fra starten i 1979.
Denne gangen har vi ambisjoner om å være til stede hele konserten. Fra 2006, da tårene spratt foran scenen i et av Roskilde teltene etter det fantastiske comebacket hans året før, har jeg fulgt kunstneren. Tett.
Joakims akustiske album «Skebokvarnsv. 209» fra 2005 hjalp meg til å håndtere en knalltøff jobb, hvor jeg var sjanseløs til å oppfylle alle kravene som ble stilt. I dette sjeldne intervjuet fra 2015 forteller han hvordan han bestemte seg for å ta et oppgjør med seg selv musikalsk og roe litt ned i forkant av comebacket.
Jokke fikk meg til å skjemmes over all egensutring og minnet meg daglig på hvor bra jeg egentlig alltid hadde hatt det. Hans egen oppvekst ble litt min oppvekst. Hans opplevelser i Stockholm ble formidlet via Øyafestivalen (2009), Union Scene (2010), Sentrum Scene (2012) og nok en Roskilde gig (2015).
I år har han sluppet et nytt album, «Centralmassivet». En svært solid plate med jevnt over gode anmeldelser. Fredag den 13. oktober 2017 i Karlstad er han i begynnelsen av en ny turné som også lander i Oslo Spektrum underveis, nærmere bestemt i dag.
Dit skal ikke vi, det blir for massivt.
Flere av oss har dratt til den svenske byen uten å vite om hverandres felles reisemål inntil noen dager før. Vi er som alltid altfor sent ute med all logistikk, og ender opp på en campingplass seks kilometer utenfor sentrum.
Men shit, det er bedre enn de fem timene vi brukte gjennom Stockholm for å finne husbåten i forkant av en New Order konsert. Eller da Vegard absolutt måtte kjøre hjem på natta, rett etter en Cure-konsert i Gøteborg.
Vi venter. På det som kanskje er Nordens største artist. Han skal på klokken 22.00. og vi vet det blir spastiske fakter. Vi vet det blir blått og rødt lys og et massivt røykteppe, at stemmen kommer til å trollbinde og at bandet kommer til å levere.
Det vi aldri kan være sikre på er hvilket humør låtskriveren er i. Han virker mer stabil nå, tross alt passerte mannen 60 i mars.
Men Joakim Thåström skal fortsatt være en rebell, det krever vi fansen av ham. En som er litt forbanna på verden og raser mot all urettferdigheten omkring oss.
Svoger Harald og jeg vurderer å fyre ham opp ved gaule «Staten og Kapitalen» underveis, en klassisk Ebba Grön-cover.
Men vi lar det være. Vi trenger Pimme på vår side i kveld.
Så er bandet der. Og han kommer kjapt ut i etterkant. Jager litt frem og tilbake over scenen med en karakteristisk håndbevegelse før han inntar den klassiske posituren: Tynn, lang kropp, høyre albue rett ut, hånden i fast grep rundt miken, litt krumbøyd, med hatten på plass.
Vi er aldri helt sikker på hvor han egentlig befinner seg. Her, der, eller i sin egen lille sfære.
Han må ha svensk rocks mest berømte silhuett.
Thåström kjører som vanlig første-låten-på-albumet trikset:
Første låt på konserten er nesten alltid det første sporet fra det ferskeste albumet. Han fremfører førstesporene fra alle de fem siste skivene i Karlstad. Og for meg vil det aldri være noen tvil om at det er de to første albumene («Skebokvarnsv. 209» og «Kärlek är för dom» fra 2009) som står sterkest. Han dropper «FanFanFan» for «Brev till 10:e våningen», et godt valg!
Brevet er enten til seg selv, en bekjent eller Gud. Sammen med «Kort biografi med litet testamente» er dette bare fantastiske låter.
Jeg glemmer aldri opptredenen hans på Skavlan i 2009, hvor han vandret og vandret rundt. Spenningsnivået i tv-studioet kan knapt ha vært høyere, og publikum virket nesten litt satt ut i applausen etterpå.
«Bluesen i Malmö» funker også fint som en intro og setter hele stemningen, selv om lyden er skitt. Vi er i et gammelt industrilokale og kan belage oss på syv kvarter med industrirock. «Beväpna dig med vingar» er neste førstelåt fra 2012-albumet med samme navn, mens den tredje førstelåten, «Gräsfläckar» fra albumet «Morronen» (2015) allerede er fjerde nummer i livesettet. I mellomtiden har publikum våknet for alvor med «Jag är en idiot», den eneste Imperiet-sangen han spiller hele kvelden.
Ebba Grön rører han ikke i det hele tatt.
Skuffende for så vidt, men ikke overraskende, siden det er soloartisten vi er kommet for å høre. Og Thåström gjør sjelden eller aldri noe for å tekkes publikum. Han kjører sin egen greie og sier lite mellom låtene. Ingen lange historier, men små underfundige kommentarer som at det er han som har coveren til Timuktus «Alla Vill til Himlen». Den kommer heldigvis etter hvert, i en utrolig sterk versjon.
Bandet har skrudd opp volumet, oghHan skyggebokser og klamrer seg fast. Alle vil til himlen, i samme limousin som Joakim. Intensiteten er ikke blitt mindre siden 1989, året den ble gitt ut.
Så hva med de nye låtene fra «Centralmassivet»? Joakim virker å være i bra humør denne kvelden, men beveger seg inn i dystrere farvann med flere av disse. Spesielt «Körkarlen» er en utrolig sterk sang live, der industrirocken pumper under, for virkelig å understreke at noen snart kommer for å hente oss. Körkarlen er en svensk stumfilm fra 1921 basert på Selma Lagerlöfs roman og handler om dødens sendebud.
Thåström har passert 60 og medgir i en annen låt fra samme albumet («Old Point Bar») at han kun har «en fjärdedel kvar». Likevel er han ikke ravnsvart, han mener vi skal oppsummere, feire livet og ta det som kommer før vi klatrer opp på vognen og blir med kusken.
Vi tar ham på ordet og er med ham på veien. Og nyter den utrolige sangkatalogen han har snekret sammen i 40 år. Balladen «Kom med mig» kunne like så godt vært fremført av Nick Cave and the Bad Seeds som nylig spilte i Oslo Spektrum. Og «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» tilegnet den avdøde frontfiguren i Gun Club, tar han ofte frem på konserter, med sitt intense refreng og flotte overganger.
Men den virkelig gåsehudlåten (igjen fra Skebokvarnsv. 209) er «Stjärna som är din», like før ekstranumrene. Den skal jeg jaggu meg lære meg på gitar og fremføre på fruens jubileum på nyåret!
Det er en virkelig skikkelig kjærlighetssang tilegnet hans egen datter, som jeg nesten hadde glemt:
«Du, jäg vet en hemlighet…det bästa som jag vet».
Han kommer ut to ganger etter det ordinære settet og gir oss selvsagt en Thåstrøm Special i siste nummeret, en rolig låt fra siste albumet («Aldrig av med varandra»). Vi kan vandre derfra med fred i sinnet og fundere med at det sjelden blir bedre enn dette. Vi tar for oss av det lokale brygget, etter hvert tar noe sterkere brunaktig over.
Det blir taxi, burger og cola de seks kilometerene tilbake til campingen. En husnøkkel forsvinner i viraken, men campingnøkkelen har svoger vært forutseende nok å gjemme i grillen foran campinghytta. Vi detter inn og sovner nesten sporenstreks. Men ikke før vi har låst døra….med nøkkelen i låsen på utsiden.
Skallebank, ja, men med nok kulturelt påfyll til å kjøre Vegards Peugeot i god stemning tilbake til Oslo neste dag. Det er aldri galt å se Pimme. Aldri! Heller ikke i Oslo i kveld.
Her er setlisten fra Nöjesfabriken, Karlstad fredag den 13. oktober 2017
