Plateanmeldelse: Kate Kirby – «Cool Dry Place» (album, 2021)

Jeg måtte mørnes, innrømmer jeg. Noen gåturer og så: enda en. Byen som våkner. Fuglekvitter. Så satt den!

Dette er ikke et album å flytte inn i, nødvendigvis, men å slå leir i for en liten stund, ja, trekke inn en annen luft, et annet ståsted, et Cool Dry Place. Albumet til indie-debutanten Kate Kirby, inneholder flotte og sorgmuntre sanger med et lystig anslag og dikteriske kvaliteter. Lede ved siden av undring, kjærligheten og dens bortfall, alvor og munterhet om hverandre. Det kan lyde slik («Peppermint»):

​I lost my best friend
​I never had him
​He’s dissapearing off a ledge
​I guess he left the way he came in
​
Og det triller avgårde, som på den flotte «Traffic!», om livets trafikkorker, hvor Kirby synes å legemliggjøre en krysning av Joni Mitchell og Young Thugs flyt, i spranget bak en takt som nekter å stanse på rødt. Skjønt jeg nok ennå ikke er fullblods Kirbyaner, er dette likevel et flott album, fra en artist med stort potensial. La meg derfor avslutte med et dult: Youtube og «Kate Kirby on Audiotree Live.» Det er virkelig flott.